Livet på havet handler om helt andre ting enn croissanter, kaffelatte og fast lønn uansett resultat

Det er lett å vedta nye restriksjoner når man ikke selv må leve med konsekvensene.

Det er lett å snakke om nye forbud, nye reguleringer og nye begrensninger når lønnen kommer den første hver måned uansett om beslutningene virker eller ikke.

Livet på havet fungerer ikke slik.

For fiskeren handler hverdagen om vær, risiko, investeringer, drivstoffpriser, vedlikehold, kvoter, marked og usikkerhet. Det handler om å satse egne penger, ta egne sjanser og leve med konsekvensene dersom fisken uteblir eller markedet svikter.

Det er derfor avstanden oppleves stadig større mellom dem som lever av havet og dem som forvalter det.

Vi ser det tydelig i Oslofjorden.

Fiskerne har i årevis blitt møtt med nye restriksjoner. Områder er stengt. Regler er endret. Mulighetene er blitt færre. Hver gang blir fiskerne fortalt at dette er nødvendig, at man trenger mer kunnskap, at man må vente litt til.

Likevel kommer stadig nye krav før effekten av de gamle er dokumentert.

Spørsmålet blir derfor stadig mer påtrengende:

Hvor mye skal fiskerne tåle?

For noen år siden ble det sagt at fiskerne måtte omstille seg. 

Jeg har møtt fiskere som investerte millioner fordi de trodde myndighetene ønsket omstilling og tilpasning.

Noen investerte millioner i fartøy og nytt utstyr for å få flere bein å stå på. Andre tilpasset driften til nye regler og nye muligheter. De gjorde det myndighetene ba dem om å gjøre.

Nå opplever flere at usikkerheten fortsetter.

Et eksempel er brislingfisket i Oslofjorden.

Forskning og utredninger trekker ut i tid. En eventuell åpning kan komme så sent på året at mottakene nærmer seg sesongstenging. For fiskerne betyr det at de må ta kostnadene med planlegging, rigging og forberedelser lenge før de vet om det faktisk blir et fiskeri.

Det er ikke slik seriøs næringsvirksomhet fungerer.

Ingen ville akseptert slike rammevilkår i de fleste andre næringer.

Ingen ville investert millioner dersom myndighetene samtidig sa:

"Kanskje får dere drive virksomheten deres i noen få uker. Kanskje ikke. Vi kommer tilbake med svar senere."

Likevel er det dette mange fiskere opplever.

Det som skjer i Oslofjorden er heller ikke bare en sak for fiskerne som holder til her. Jeg mener det er grunn til å stille et større spørsmål: Hvilken presedens skaper dagens forvaltning for fiskere andre steder i landet?

Dersom omfattende begrensninger kan innføres før effekten av tidligere tiltak er dokumentert, og dersom usikkerheten rundt fremtidige rammevilkår blir en varig del av hverdagen, hvorfor skal ikke den samme tankegangen kunne brukes i andre fiskerier og andre deler av Norge?

Derfor handler dette etter mitt syn ikke bare om Oslofjorden. Det handler om hvilket forhold samfunnet skal ha til dem som investerer egne penger, tar egen risiko og lever av ressursene langs hele norskekysten.

Samtidig vokser frykten for at også de fiskeriene som fortsatt er igjen skal møtes med nye begrensninger.

Nye områder stenges, nye regler innføres og nye begrensninger vurderes

Det er som om løsningen på ethvert problem i Oslofjorden automatisk blir å pålegge fiskerne enda en belastning.

På et tidspunkt må vi tørre å stille spørsmålet:

Hva skjer dersom politikken lykkes med å presse de siste aktive fiskerne ut av fjorden?

Vi mister ikke bare arbeidsplasser.

Vi mister kunnskap og erfaring.

Vi mister mennesker som har brukt hele livet på å forstå havet.

Vi mister levende kystsamfunn.

Vi mister en del av norsk kulturarv.

Det paradoksale er at mange av de som tar beslutningene aldri har kjent denne virkeligheten på kroppen.

De risikerer ikke egen økonomi.

De investerer ikke egne penger.

De står ikke opp klokken fire om morgenen for å møte vær og sjø.

Dersom et vedtak viser seg å være feil, mister de ikke inntekten sin.

For fiskeren kan konsekvensen være at livsgrunnlaget forsvinner.

Derfor handler dette ikke bare om fiskeri.

Det handler om rettferdighet.

Det handler om forholdsmessighet.

Og det handler om ansvar.

Dersom samfunnet mener at enkelte fiskerier må begrenses eller stenges av hensyn til fellesskapets miljømål, må man også være villig til å diskutere kompensasjon for dem som rammes.

Man kan ikke år etter år legge stadig større byrder på en liten gruppe mennesker uten å ta ansvar for konsekvensene.

Ingen ber om særbehandling.

Ingen ber om frikort.

Fiskerne ber om noe langt enklere:

Forutsigbarhet.

Dokumenterte begrunnelser.

Og en rettferdig behandling.

Vi skal ha en renere Oslofjord.

Vi skal ta miljøutfordringene på alvor.

Men vi må også ta menneskene på alvor.

Hvis resultatet blir at de som har levd av fjorden i generasjoner presses ut før vi vet om tiltakene virker, står vi igjen med et spørsmål ingen politikere bør kunne ignorere:

Redder vi Oslofjorden, eller avvikler vi dem som har levd av den?

Øyvind Seilø-Arntzen

Gruppeleder Hvaler Frp