- Er rekefiskeren i ferd med å bli vår tids folkefiende?

I skuespillet av Henrik Ibsen våger Stockmann å si sannheten der andre tier. Stykket omhandler hvilken makt penger, og personer høyt i samfunnet har. 

Nå er det ikke slik at rekefiskerens hverdag har noe felles med skuespill, men at hverdagen kan være mer dramatisk enn mange tror og vet, er nok hevet over all tvil.

Finansavisen skriver i 2009 noe om hvordan hverdagen er for Røkke og andre rekefiskere, blant annet om båten "Topsy", og far og sønn som til sammen har 82 års erfaring i faget.

Hverdagen sommerstid innebærer nok ikke den store utfordringen, men det er også noe som heter høst og vinter. Du skal være mentalt sterk for å gjøre suksess i dette utsatte yrket. Du må hele tiden spørre deg selv om det er forsvarlig i natt å forlate hjemmehavnen og gå noen timer ut på fiskefeltet?

 Vil vind og sjøgang avta, eller øke på? Blir det bare disig, eller blir det tåke? Kommer jeg inn i et isbelte, hvor trål og båt kan få en farlig vinkel med tanke på kantring? 

Setter trålen seg fast i fjell og du får en ugunstig vinkel kan båten fort være i fare. Å gå til hjemmehavn i dårlig vær en mørk vinterkveld er heller ingen fornøyelse. Da skal du være sikker på at du har tilstrekkelig vann under kjølen, og at båten er styringsdyktig i stor medsjø. Ufarlig er det heller ikke når du i mørket kjenner at båten reiser seg på en stor motsjø og faller forkjært ned med rekka i vannet. Da tenker du, er stabiliteten og tyngdepunktet lavt nok til at hun reiser seg igjen?

Jeg kjenner til en konkret episode med en 50 fots reketråler med bare eieren ombord, hvor en hydraulikkslange røk og oljen flommet utover dekket. Fiskeren hadde reserveslange ombord, men å ligge med en 50 foter i sjø, med olje på dekk og du blir kastet fra rekke til rekke mens ny slange skulle monteres, er ingen ønsket arbeidsdag for noen. 

Det gikk bra denne gangen også, men det illustrerer hvor mentalt sterk du må være da du bare har deg selv og stole på. Folk flest aner nok ikke hva som ligger bak i enkelte tilfeller når de koser seg med reker. 

Men heldigvis er det også dager på sjøen hvor livet smiler og er verdt å leve. Rekefiskerens hverdag er nok noe helt annet enn å spille i "En folkefiende". De har nok med å tjene til livets opphold for seg selv og sin familie.

Det kan synes å lese mellom linjene at det er helt andre og mektige aktører som gjerne vil fremstille rekefiskeren som en "Folkefiende". 

Her tenkes i første rekke på ukvalifiserte politikere i ulike partier, unge marinebiologer som har et påtrengende behov for å markere seg, uten å kunne dokumentere den nødvendige livserfaring i faget.

Det virker også som om regjering og Miljødirektoratet lar seg manipulere av nevnte aktører, og gjerne kan tenke seg å ofre trålnæringen for å få en syndebukk og distansere seg selv fra sitt ansvar. 

Det tenkes da på myndighetenes ansvar for å holde forurensning i elver og Oslofjorden på et nivå som er til å leve med både for folk og det marine liv. Kjemiske bedrifters utslipp burde utvilsomt stå på Miljødirektoratet sin dagsorden. 

Blir næringen til trålfiskerne lagt ned eller sterkt redusert, vil ikke det bidra til en renere Oslofjord, eller at det vil bli mer fisk av den grunn. 

Ut ifra faktiske forhold er det all grunn til å tro at utøvende myndighet bør gå i seg selv - først og fremst. 

Mvh Ragnar S Thorkildsen