- Forskernes konklusjon er klar: Det blir som å sette opp en luftrenser i feil rom

Jeg vil bruke "fru justitia" med sin skålvekt for å veie betydningen av allemannsretten
i den ene skålen, og samfunnsnytten av privatisering i den andre skålen. Vekten skal
da symbolisere lov, rett og rettferdighet.

Pronofa ASA i Fredrikstad har søkt om konsesjon for dyrking av tunikater , over et
areale som opprinnelig var på 1350 dekar, eller 1350 000 kvadratmeter.

Åpenbart av taktiske grunner nå nedskalert til 1 km x 0,5 km, eller 500.000 kvadratmeter.

Pronofas argumentasjon for å få konsesjon, er at det blir en miljøgevinst for Oslofjorden. Det bygger på at tunikater spiser planktonalger. Det betyr at store mengder nitrogen og
fosfor blir fanget opp.

I følge investorene er Oslofjorden i en alvorlig miljøkrise som følge av overgjødsling (nitrogen). Tunikatoppdrett vil ifølge selskapet fungere som en «miljøvakt» som renser fjorden. Det blir fremholdt at Tunikater er en bærekraftig råvare som dyrkes på 4 meter lange tau i sjøen. De blir videre bearbeidet til proteinrikt mel
som kan brukes til dyrefôr eller menneskemat (purply).

Om tillatelse gis, er det på grunnlag av at miljønytten av å rense fjorden veier tyngre
enn ulempene ved at allemannsretten mister en del av sitt friområde og ferdselmulighet.

Kampen om råderetten i Singlefjorden står mellom den lokale friluftsrett, og den kommersielle utnyttelsen av sjøarealet båndlagt av private investorer som er langt over
gjennomsnittet bemidlede fra før.

Svenske myndigheter har åpnet opp for bunntråling etter reker nordøstover i Singlefjorden helt opp til Leirvik og den svenske øya Knivsøya. På den norske siden
av Singlefjorden er det ikke lov for norske trålere å gå like langt inn som de svenske.
Dette skaper en spesiell situasjon  midtfjords i Singlefjorden. Svenskene har et historisk
unntak i sin nasjonalpark som tillater å tråle helt opp til delelinjen ved Leirvika/
Knivsøya, om dybden er minimum 60 meter.

Den norske siden er underlagt de strengeste miljøtiltakene i Oslofjordens historie, du
vil derfor ikke få se norske reketrålere helt innerst i Singlefjorden mot Sponvika.

Naturvernforbundet har påpekt at plasseringen av anlegget vil flytte seg
nordover og direkte inn i den naturlige seilingsleden og ferdselsåren inn mot Svinesund og Halden.

Det er delte meninger i høringsrundene . Et flertall i Hvaler kommune har stilt seg
positive til planene. Argumentet har gått på at «fritidsflåten tåler å kjøre rundt», samt
at miljøfordelen ved at tunikatene renser nitrogen fra fjorden veier tyngre enn ulempene
for allemannsretten.

Høringen har imidlertid fått kritiske innspill fra Forsvaret, Statsforvalteren, naturvernorganisasjoner og svenske myndigheter.

At saksbehandlingen i Viken/Østfold har tatt over tre år, har gjort at investorene i
Pronofa, med Reitan Kapital i ryggen, har valgt å flytte store deler av sine investeringer
bort fra området i Singlefjorden.
Det er investert over 400 millioner i anlegg på Vestlandet, Møre og Romsdal, og i
Stenungsund/Tjørn i Sverige. Pronofa har uttalt at om motstanden blir for stor på
Hvaler, vil de droppe Singlefjorden helt og gå videre på Vestlandet i stedet.

Både Forsvaret og svenske myndigheter har fremmet tunge, prinsipielle innvendinger
mot plasseringen i Singlefjorden. Svenske myndigheter har levert krevende høringssvar.
Det kan nevnes Kosterhavets nasjonalpark-Grenseoverskridene forurensning-
Økologisk ubalanse. Dette tidkrevende spillet er grunnen til at investorene har rettet
blikket bort fra Hvaler.

Så er tiden der for å se på den finansielle siden av å be om konsesjon for sjøpung-
oppdrett i stor skala. Tjener Pronofa penger på de to anleggene de hittil har i drift?

Nei, de tjener ikke penger til sine investorer ennå. Selskapets årsresultat viser minus
18,7 millioner før skatt. Med andre ord, de bruker mer penger enn de tjener.
Fordi de to anleggene ikke genererer overskudd, overlever Pronofa på pengene
investorene skyter inn, altså aktører som Reitan Kapital, Canica-Stein Erik Hagen og
Denofa m.m. Disse har sprøytet inn over 200 millioner i flere emisjonsrunder.

Det industrielle tørrvekt/mel-målet:

For å forsyne foringsindustrien, f.eksp. laksefôr, har selskapet et kommersielt mål om å produsere 50 000 tonn ferdig tørket mel per år.Dette kommersielle målet betinger et enormt behov for våt biomasse for å sitte igjen med ett kilo tørrsubstans. Man kan belyse forholdet ved å fortelle at for å produsere 1 tonn tørt mel, må man
høste opp mot 10 tonn våte tunikater .

For å nå målet om 50.000 tonn tørt mel, må anlegget høste og prosessere ca.
500.000 tonn i året av våte tunikater.

Så kommer spørsmålet om hvilke arealer det kreves for å etterkomme denne avkastning.

Beregninger viser at det kan gi opptil 100.000 tonn våte tunikater per kvadratkilometer, og dette betyr i praksis at selskapet må drifte totalt 5 kvadratkilometer, som igjen er 5.000 dekar med havbruksareal. Dette er grunnen til at første søknad var på 1340 dekar. Så utvidelsesbehovet for båndlegging av enorme arealer i Singlefjorden er enormt for at regnestykket skal gå opp.

Så har vi gapet mellom kostnad og salgspris. Oppdrettsnæringen er kun villig til å
betale rundt 15.000 til 20.000 kroner per tonn for fôrmel, det betyr at Pronofa i dag
taper penger for hvert kilo de produserer til laksen. Når i tillegg forbrukerproduktet
"purply" (menneskemat) ble en fiasko, det som var ment å finansiere mellomfase med
høyere kilopris, vel, da bare øker underskuddet.

Når Hvalers politikere har vært så positive til Pronofas planer, må det være opportunt
å spørre om følgende: Har de overhodet tatt inn over seg det enorme sjøarealet som må båndlegges på tvers av allemannsretten, for at oppdrettet noen gang skal gi investorene økt aktiva?

Det korte svaret er at Hvaler kommune, så vidt vites, ikke har satt opp noen konkrete
eller forpliktende estimater for hva denne tunikatfarmen faktisk vil gi kommunen i
rene kroner og øre.

Når politikerne likevel har vært så positive, skyldes det nok en kombinasjon av politisk idealisme, håp om symbolske gevinster i en eller annen form, kombinert med en stor misforståelse rundt hvordan havbruksinntekter fungerer.

Noen politikere tror kanskje automatisk at akvakultur i kommunen betyr millioninntekter fra statens Havbruksfondet.

Sannheten er imidlertid brutal for Hvaler kommune;

Havbruksfondet ble opprettet for å fordele avgifter fra produksjon av laks og regn-
bueørret. Det finnes ingen tilsvarende ordning eller produksjonsavgift som sikrer at
pengene fra tunikatdyrking automatisk sluses tilbake til vertskommunen.

Hvaler kommune vil ikke få de faste store utbetalingene som laksekommuner på Vest og
Nordland får.

Hovedargumentet til Hvaler kommune er at prosjektet skal bygge opp under lokal
verdiskaping og arbeidsplasser, men denne industris realiteter er en helt annen.
Høstingen skjer fra spesialbygget båt som i høy grad er automatisert og følgelig er
minimalt utrustet med mannskap. Fabrikken ligger et annet sted, hvor damp og varme
er tilstede, dvs. på Øra, ikke på Hvaler.

Skatteinntektene forsvinner, selskapet har hovedkontor i Fredrikstad, og investorer i Oslo og Trondheim, dermed vil hverken selskapsskatt eller skattekroner havne i kommunekassa på Hvaler.

Jeg regner det som helt usannsynlig at Hvaler kommune har fått bindende avtaler om
at skatt og arbeidsplasser tilkommer dem ?

Så over til miljøregnskapet:

Politikerne på Hvaler har svelget Pronofas eget argument rått; selskapet hevder jo at tunikatene teoretisk sett kan fjerne 35-50% av alt overflødig nitrogen fra fjorden. Administrasjonen i Hvaler har fått kritikk for ikke å ha foretatt konsekvensutredning om hva det betyr for lokalsamfunnet å binde opp så enorme sjøarealer til private investorer, og uten motytelser av betydning.

Oppdrett i Singlefjorden vil i ubetydelig grad hjelpe en overgjødslet Oslofjord, idet
strømforholdene sier noe annet.

Det oceanografiske argumentet får full støtte av havforskere og miljøvernere. Påstanden
om at en tunikatfarm i Singlefjorden skal fungere som et «renseanlegg» for hele
Oslofjorden, faller på sin egen urimelighet når man ser på hydrografien og de faktiske
strømforhold.

Havforskningsinstituttet har, sammen med vannforskning (NIVA), lagt fram et forskningsbasert bilde av vannmassene i det området som slår sprekker i investorenes store salgsargument.

Strømmodellen fra NorKyst800 beregner strøm og saltgehalt time for time langs hele kysten. Nitrogenet og fosfor som Hvaler-politikerne vil fjerne skylles raskt vestover, forbi Hvaler-øyene og ut i Skagerrak. Vannet som faktisk presses inn i Singlefjorden og opp mot Svinesund, er i stor grad salt, dypere havvann fra den svenske Koster-renna.

Forskernes konklusjon er klar: Å plassere et «renseanlegg» i Singlefjorden for å ta utslippene i fjorden, blir som å sette opp en luftrenser i feil rom.

Pronofa har overhodet ikke tatt hensyn til de faktiske hydrografiske strømkartene til
Havforskningsinstituttet, som viser at dette  nitrogenet aldri finner  veien inn i
Singlefjorden.

Det kan statistisk beregnes at halve Fredrikstad, hele Sarpsborg og hele Halden,
tilsammen har ca. 19 000 lystbåter som trafikkerer det båndlagte område. I tillegg
kommer yrkesfiskere og kommersiell nyttetrafikk.

Har det da noen samfunnsnytte og verdi å båndlegge så store sjøarealer som gjennom
generasjoner har stått til disposisjon for kystens beboere, eller skal de private som
kun vil beslaglegge arealet for sin egen vinning gå av med seieren?

Ragnar S Thorkildsen 
Gamle Fredrikstad