Jan Halvard Arntzen (2/6-1930 - 2/10-2025)

Hans liv og virke er prega av visjoner, pågangsmot og spektakulære prosjekter, som peker både bakover i historien og framover.

Jan har alltid vært engasjert i historieformidling, og påpeker at det først og fremst dreier seg om følelser og identitet. Hans ideer om en større friluftsscene ble materialisert i Brottet, og forestillingene som er vist der hver sommer siden 2005, trekker fulle hus av et godt voksent publikum. 

Men nye generasjoner må også få del i historien. Det må skje gjennom skolen, og museene må trekke elevene inn gjennom opplevelser og deltakelse, mente Jan.

Med så mange verv og engasjementer, kan man undres på om han fikk tid til omsorg og egne følelser, men det er nettopp det nære og kjære som teller mest.

Jan fortalte i et intervju i Hvaler Menighetsblad hvordan han traff sin Wenche. Han gikk tur med en eldre venn. Mens de satt på ei fjellhylle på Kråkerøy og prata, kom Wenche forbi i spenstig marsj. "Det må vel være noe for deg, Jan", utbrøt vennen. 

Jan klarte å spore opp at den spreke mannequinjenta, som jobba i en elektrisk forretning ved avisa Demokraten. Han inviterte henne med på et sangerstevne på Gjøvik, som eneste jente. 

På en morgenvandring for å klare hodet og stemmen etter festen kvelden i forveien, kom de forbi en svær tømmerbygning som tyskerne hadde brukt under krigen, blant annet til stall. Bygningen ble kjøpt, og ble til leirskole, - og Jan og Wenche ble gift. 

Det var her Jan og Wenche innlosjerte 40 flyktninggutter fra Tibet, som hadde stranda på Kastrup, da en rikmann, som hadde lovt å ta seg av dem, plutselig døde.

Jan og Wenche svingte seg rundt og fikk dem til Norge, uten formaliteter. Der fikk de bo gratis til "Onkel Lauritz" og Tibetanerhjelpen etter hvert tok over ansvaret.

Under bygginga av Brottet fikk Jan engasjert ledige unggutter som medhjelpere, og fram til denne dag har dugnadene og frivilligheten vært svært omfattende, både på Kystmuseet, i Brottet og i museumshavna. 

Det skaper verdier, er sosialt, og bidrar til folkehelsa. Kulturvernforeningen er kanskje Hvalers viktigste redskap nettopp for dette.

Som far så sønn ble Jan lærer, og hadde mange år på Nadderud gymnas i Bærum, på "Åttekanten" på Vesterøy, og som rektor på Kråkerøy Ungdomsskole. 

Den arkitektonisk spektakulære Åttekanten var broren, arkitekt Oles ide, og både han og lillebror Egil var med på det dristige restaureringsprosjektet på Sika i 1968. Hele huset ble jekka opp og hvilte på 4 punkter, og en dag datt vestveggen ned. Da dro byggmesteren, men Jan fant en ny, og fullførte.

Jan og Wenche var sosialt og politisk engasjerte. Jan var leder og midtpunkt for Hvaler SV, og Folkebevegelsen mot EEC (EU) på Hvaler.

De hadde mye omgang med Johan og Anne Marta Borgen på Asmaløy, og gammellosen Rangvald Vauger, hvor de bodde en periode, var både forbilde og venn.

Det er med takknemlighet, sorg og vemod vi nå takker Jan av.

Rolf Utgård