Den omvendte gullvaskingen i fjorden

Mudring og sjødeponi i Borg Havn prosjektet blir ofte presentert som en kontrollert måte å håndtere forurensede sedimenter på; massene tas opp og legges trygt på et avgrenset sted på havbunnen. Erfaringene fra prøvemudringen før Borg-prosjektet gir imidlertid grunn til å stille noen mer grunnleggende spørsmål. 

Prøvemudringen ble gjennomført nettopp for å undersøke hvordan massene oppfører seg i praksis når de mudres og pumpes ut i sjøen. Resultatene bekrefter noe som lenge har vært kjent fra sedimentforskning. Når mudder virvles opp og blandes med vann, oppfører ikke alle partikler seg likt.

Grovere partikler synker relativt raskt. De fineste partiklene, silt og leire, kan derimot holde seg lenge svevende i vannmassene. 

I et åpent havområde med strøm og turbulens, kan disse partiklene transporteres et godt stykke før de til slutt legger seg. Dette er en grunnleggende fysisk egenskap ved slike sedimenter. 

Det er velkjent at mange miljøgifter, blant annet tungmetaller som kvikksølv, i stor grad er bundet til de fineste partiklene i sedimentene. Dermed er det også den mest forurensede fraksjonen som lettest kan spres når massene deponeres.

Bildet som da oppstår kan minne om en slags omvendt gullvasking. 

De grovere og ofte renere massene synker raskt ned der man planlegger å legge dem. En del av det fineste materialet, som ofte inneholder mest forurensning, kan derimot bli transportert videre med vannmassene før det etter hvert sedimenterer andre steder. 

Konsekvensen kan være et paradoks. Deponiet vil antagelig i ettertid fremstå renere enn massene opprinnelig var, nettopp fordi en del av det mest forurensede finstoffet ikke nødvendigvis blir liggende der. 

Tilhengere av metoden vil peke på at deponering fortsatt kan samle en stor del av massene på ett sted, og at tiltak under arbeidet kan redusere spredning. 

Det er også riktig at slike prosjekter overvåkes med målinger for å kontrollere påvirkningen. Men erfaringene fra prøvemudringen viser samtidig at prosessene i sjøen ikke er fullt så kontrollerbare som planene ofte gir inntrykk av.

Når sedimenter først er satt i bevegelse i et åpent sjøområde, vil en viss spredning av finstoff være vanskelig å unngå. Nettopp derfor er det grunn til å diskutere mer åpent hva slike prosjekter faktisk gjør. Om de primært samler forurensning på ett sted – eller om de i praksis også bidrar til å spre den ut i langt større deler av havmiljøet.

Det er lett å gi inntrykk av kontroll når man tegner et deponi på et kart. Naturen følger imidlertid ikke streker på et planleggingskart. Når forurensede sedimenter først settes i bevegelse, kan konsekvensene bli langt vanskeligere å avgrense enn det prosjektene legger til grunn.

 Vennlig Hilsen 

Halvor Torgersen , Naturvernforbundet i Østfold