- Hensynet til skipstrafikk og havneutbygging veier tyngre enn den langsiktige helsen til Oslofjorden

Den foreslåtte mudringen i Borg Havn kan i korthet beskrives som dilemmaet mellom kommersielle transportbehov og alvorlig miljørisiko. 

Borg Havn bruker en retorisk argumentasjon om mudring, de liker å omtale mudringen med merkelappen "vedlikeholdsmudring". På denne måten kan man i gitte tilfeller omgå strengere krav som gjelder for nye prosjekter. 

Dette er i sannhet en argumentasjon med modifikasjoner. Det skal mudres dypere, bredere, sprenge mange fjelltopper i ytre farleden, og ikke minst , det skal mudres 120.000 kubikkmeter i 11,2 meters dybde i Fuglevikbukta.

Det skal en god porsjon selvtillit til for offentlig å gå ut og si at dette er vedlikeholdsmudring. Det er faktisk et av de største mudringsoppdragene i Norge.

Er det slik at miljørisikoen blir underkommunisert , eller er det slik at de økonomiske interessene uansett trumfer lokal motstand?

Det er en dyster kombinasjon når økonomiske interesser får definisjonsmakt over miljørisiko. Da kan man lett ende opp med en villet blindhet. Ved å stykke opp prosjektet og bruke optimistiske modeller for partikkelspredning, fremstår inngrepet mindre dramatisk enn det fiskerne og lokalbefolkningen observerer i praksis. 

Dette skaper dyp mistillit. Man ser av målinger fra svensk side at det vises helt andre verdier enn de norske konsulentrapportene. 

Det norske Miljødirektoratet har fått de svenske måleresultatene, og bekrefter at de er riktige. Dette bekrefter igjen at hensynet til skipstrafikk og havneutbygging veier tyngre enn den langsiktige helsen til Oslofjorden.

Næringslivets behov for stadig større skip og dypere havner kommer alltid først i køen. Miljøet og helsen til lokalbefolkningen blir behandlet som "akseptabel" risiko på papiret. Det paradoksale er at det blir "samfunnsnyttig" å mudre for milliarder, samtidig som man risikerer å ødelegge et økosystem som generasjoner har høstet av.

Vi kan snakke om "Bukken og havresekken" når Kystverket er både utbygger, utreder og premissleverandør. Når de selv sier at "dette går fint", mangler det en uavhengig instans som virkelig tør å utfordre dem. 

Når Borg Havn kaller massiv graving i giftige sedimenter for "vedlikehold", da tåkelegger man faktiske konsekvenser for de som bor ved fjorden. 

Fiskerne sto alene da restriksjonene og fiskeforbudet i Oslofjorden kom. Derfor ble yrkesfiskerne sittende igjen med regningen for tiår med industriutslipp og kommunal svikt. 

Inndragelse av næring med symbolsk erstatning er fiskernes skjebne. Sett i forhold til andre næringer som må vike for "fellesskapets" beste, har fiskerne i Ytre Oslofjord opplevd at deres rettigheter og kunnskap har blitt feid til side med henvisning til miljømå, samtidig som Staten, via Kystverket, paradoksalt nok tillater mudring i de samme områdene. Dette må kort og godt betegnes som spill for galleriet. 

Det faller nært å tro at fiskerne ble utpekt som en av syndebukkene, for å flytte fokus bort fra de virkelige store og kostbare problemene, nemlig tiår med egne synder og unnlatelse.

Det ville være umenneskelig å ønske at mudring i Fuglevikbukta vil gi store kvikksølvutslag, men dette kan fort bli et uønsket senario. Ved å holde opp det "svenske speilet", viser man tydelig at det ikke er umulig å ta miljøhensyn. Det er et spørsmål om politisk vilje og nasjonal kultur for naturvern.

Bare til etterretning, det var svenskene som som slo alarm da den norske prøvemudringen sendte kvikksølvholdige skyer over grensen og inn i Kosterhavet. Norske myndigheter (Kystverket) forholdt seg tause.

Kystverkets feilbarlighet er ikke et alternativ; systemet er rigget for fremdrift, ikke for selvkritikk. 

Det er nettopp denne prestisjen og arrogansen som gjør det så vanskelig å få til en sannferdig dialog. Man forsvarer sin egen autoritet. Kystverkets makt er som en selvenergerende drivkraft. Når statens makt blir selvenergerende, slutter den å lytte til de menneskene den egentlig skal betjene, og begynner i stedet å forsvare sine egne vedtak.

Dette blir en demokratisk svøpe når makten slutter å være lydhør , og i stedet blir sin egen største forsvarer. 

Det gjør at kampen om Oslofjorden ikke bare handler om miljø, men om selve tilliten til hvordan landet vårt styres. Når ansvaret pulveriseres, er byråkratiet så lagdelt at ingen enkeltperson står til rette når miljøgiftene brytes, eller svenske målinger viser noe annet enn de norske.

Tilliten vil raskt forvitre når folk ser at myndighetene er mer opptatt av å skjule svakheter enn å beskytte fjorden. Det er da man mister troen på at systemet faktisk fungerer.

Det er bekymring fra svensk side. Svenske myndigheter og nasjonalparkforvalter for Kosterhavet, har selv "holdt opp speilet" for Norge ved å uttrykke sterk bekymring for norsk mudringspraksis i grenseområdene. De mener Norge tar en FOR stor risiko med miljøgifter som kan drive over grensen til svensk side.

Ragnar S. Thorkildsen