Artikkelforfatter Paul Henriksen

Mening

- Det går en linje - en tragisk, historisk linje fra Josef Stalin til Vladimir Putin

Det er mange måter en politisk leder kan ødelegge sitt eget folk, og samtidig ta med seg andre på vei til "graven".

Publisert

Det går en linje - en tragisk historisk linje - fra den kommunistiske overtagelsen i Ungarn i 1947 under påvirkning fra Josef Stalin, til Leonid Bresjnevs sovjetiske invasjon i 1957 og 1968 mot henholdsvis Ungarn og Tsjekkoslovakia, til det vi nå ser utspille deg mot Ukraina under Vladimir Putin.

En "fri" stat på vei mot å utvikle et liberalt styresett blir igjen voldtatt.

Det enkelte forskere, politikere og militære eksperter har satt ord på de siste ukene, er Putins antatte ønske om å reetablere, om ikke Sovjetunionen, så i alle fall ønske om å gjøre "Russia great again".

Om det internasjonale nyhetsbyråer nå melder stemmer, og mye tyder på det, at russernes mål er å innsette en Russland-vennlig regjering i Kiev, er mønsteret fra Sovjettiden at marionetter igjen skal styre på vegne av Moskva.

Løgnerne Putin og Lavrov fikk oss til å tro at Russland i 2022 var kommet et stykke bort fra sovjettidens overgrep og maktarroganse. Invasjonen i Ukraina viser oss at vi tok skammelig feil. Vi har fått en ny realpolitisk orden i Europa, og må samhandle deretter for å unngå at Ukraina skal bli en vasallstat.

Europa spesielt har fått en utfordring som gjør en døende pandemi til en parentes.

I disse dager ser vi en tragisk variant i det kyniske angrepet Russland bedriver mot Ukraina. Jeg har tidligere sammenlignet Russlands invasjon i Ukraina med de okkupasjonene Sovjetunionen sto for i Ungarn i 1957 og Tsjekkoslovakia i 1968, og der Sovjetunionen beholdt et ideologisk jerngrep i en årrekke ved hjelp av lokale medløpere.

Selv om likhetene med sovjettidens overgrep er påfallende, så er også den dagsaktuelle situasjonen krydret med forhold som trekker i tvil realismen i Putins plan om dominans over Ukraina og mulige andre tidligere vasallstater.

Det som kan bli hans store motvekt er:

- Opposisjonen i hans eget land og den mulighet for å vise sin avsky og organisere motstand som de sosiale mediene gir.

- Den samlede kraft som EU og NATO representerer

- summen av de sanksjonene som Russland nå møter både økonomisk og gjennom utestengelse fra internasjonale arenaer

- Fravær av ideologisk grunnlag i den okkupasjonen Putin-regimet nå har satt i gang

- Muligheten for å holde Ukraina som liberal stat i et jerngrep slik Sovjetunionen klarte med Ungarn og Tsjekkoslovakia vil bli så vidt tungt både økonomisk og omdømmemessig at det er dømt til å mislykkes.

Derfor er mitt håp og begrunnede tro at det vi nå ser, er begynnelsen på slutten for Putin som leder av Russland som stormakt. Han graver nå rett og slett en grav han ikke vil komme opp av.

Powered by Labrador CMS