- Beredskap bygges ikke med powerpoint

Det er lett å snakke om beredskap.Det er langt vanskeligere å oppdage hva som faktisk mangler før noe skjer.

Etter å ha lest referat og tilbakemeldinger fra møtet mellom kommunen og frivillige beredskapsaktører på Hvaler, sitter jeg igjen med en uro som burde angå flere enn meg.

Ikke fordi noen ønsker dette dårlig. Men fordi forskjellen mellom planer og faktisk beredskap plutselig blir veldig tydelig når man begynner å se nærmere etter.

På møtet ble det opplyst at kommunen er “fullstendig avhengig av frivilligheten ved større hendelser og kriser”. 

Samtidig kommer det frem at:

• det ikke finnes midler til øvelser med frivilligheten 
• beredskapssjefen selv opplyser at han ikke har erfaring med samvirkeøvelser med frivillige aktører 
• og at kommunen ikke har integrert frivillighetens samlede beredskapsplan i det operative arbeidet 

Da er det kanskje lov å stille spørsmålet:

Hva er egentlig beredskap hvis de som skal hjelpe hverandre ikke øver sammen?

Og når du først begynner å lese videre, er det flere ting som er verdt å legge merke til.

Kommunen opplyser at reservekapasiteten på drikkevann i sommersesongen i praksis er lik null dersom en pumpe svikter. 

Det finnes heller ingen avklarte planer for:

• hvordan nødvann skal distribueres
• hvem som skal kjøre det ut
• eller hvordan logistikken faktisk skal fungere 

Samtidig vet vi at Hvaler er:

• en øykommune
• avhengig av én kritisk broforbindelse
• og sterkt presset i sommersesongen

Så kommer vi til det som kanskje er mest alvorlig.

Scenarioet med bortfall av Kjøkøysund bru ble diskutert i møtet. Pontongbro fra Forsvaret ble nevnt som en mulig løsning, men det forelå ingen avklaringer om:

• responstid
• tilgjengelighet
• ansvar
• eller operativ kapasitet 

Samtidig er det personer med erfaring fra Forsvaret som peker på at en slik løsning neppe vil få høy prioritet i en nasjonal beredskapssituasjon.

Det betyr ikke at hjelpen ikke kommer.Men det betyr at vi kanskje ikke bør basere lokal beredskap på håpet om at andre løser det for oss.

Det mest interessante er kanskje at frivilligheten allerede har gjort mye av jobben.

Det finnes en samlet beredskapsplan med oversikt over:

• mannskaper
• samband
• båter
• kjøretøy
• lokaler
• logistikkressurser 

Likevel opplever frivilligheten at dette verken er gjennomgått eller integrert i kommunens arbeid. 

Dette handler ikke om å kritisere enkeltpersoner.

Det handler om noe langt viktigere:

At beredskap ikke bygges den dagen krisen oppstår.

Den bygges i måten mennesker, organisasjoner og systemer jobber sammen før noe skjer.

Og kanskje er det nettopp nå – før vi står i en alvorlig situasjon – at vi bør stille de spørsmålene som er mest ubehagelige å stille.

Med vennlig hilsen

Knut Martinussen, Asmaløy