Når dugnaden blir løsningen - et tilsvar til Knut Martinussen

Det er fint at vi har en mangesidig debatt om Hvalersamfunnet, herunder kommunens evne til å møte befolkningens behov. I en slik mangesidig debatt hører også fokus på frivillighetens rolle med.

I Hvaler Budstikke 28. januar har Knut Martinussen et innlegg jeg føler behov for å forfølge. Jeg spør meg: Hva sikter han egentlig til, siden hans innlegg er helt uten eksempler eller referanser.

Et supplement

Som daglig leder i Hvaler Kulturvernforening, en aktiv frivillig forening, har jeg også blitt godt kjent med det gode fellesskapet frivilligheten på Hvaler representerer, og som Martinussen helt riktig hyller. 

Imidlertid er det å si, at verken som deltager i dette frivillige arbeidet, eller sett fra politikerrollen, som jeg har hatt og fortsatt har, så har det vært intensjon eller interesse for å gå inn å overta kommunalt ansvar. 

Frivilligheten skal og må være et supplement, men gjerne i nær samhandling med kommunen. Det er ikke skrevet en eneste stortingsmelding de siste årene om norske velferdstjenester der frivilligheten er utelatt. Den ses på som ressurs både med tanke på engasjement og i form av den mangesidige kompetansen. 

Hva har de frivillige gjort feil?

Så hva er Martinussen engstelig for, eller har sett av kritikkverdige forhold der frivilligheten har gått inn på et offentlig område og erstattet denne?

 Sikter han til samarbeidsavtaler som er knyttet til en mulig beredskapssituasjon, Sanitetskvinnenes deltagelse i vaksinasjonsprogrammer som under coronatiden, Røde kors’ sin besøkstjeneste, enkeltpersoners aktiviteter på Dypedalsåsen, Hvaler Rotarys språkkafé for ukrainske flyktninger eller kulturvernforeningens avtale om forvaltningen av kommunes område Brottet? 

Hva han har i tankene?Hva er det Martinussen ønsker å sette fokus på?

I motsetning til det svært uklare bildet som Knut Martinussen tegner, ser jeg positivt på at frivillig arbeid på ulike områder er i samhandling med offentlige tjenester, igjen som supplement. Ikke minst for frivilligheten er dette en styrke da sviktende deltagelse i enkelte organisasjoner kan snus til vekst ved å gå inn i samfunnsmessige oppdrag og med det igjen engasjere til vekst. 

Frivilligheten er i dag en stor ressurs og en ressurs i folkehelsearbeidet. Da skal vi ikke plages med at det skjer i nær samhandling med det offentlige, herunder Hvaler kommune. Dette samarbeidet bør vi tvert imot heie på.