Hvaler SV til regjeringen: - Det er ingen skam å snu

Hvorfor livet i Oslofjorden er endret så dramatisk i løpet av de siste 30 år, strides forskerne om, eller de vet ikke helt. Sannsynligvis er det en addisjon av mange ulike faktorer over lang tid. 

Miljøverndepartementet nevner tre hovedårsaker til at den økologiske situasjonen i Oslofjorden er forringet; bygging i strandnære områder, langvarig overfiske og forurensing fra landbruk, avløp og industri med store tilførsler av nitrogen og fosfor, samt ulike miljøgifter. I tillegg kan klimaendringer spille en viktig rolle med høyere havtemperaturer, økte havnivå, økt nedbør og endrede havstrømmer. 

Tiltakene for å redde fjorden burde derfor være sammensatt av elementer fra alle disse kildene. 

Riktignok kommer det nå et påbud om at alle kommuner rundt fjorden må rense avløpsvann og kloakk for nitrogen. Påbudet innføres fra 1. januar 2032. Men samtidig tillater regjeringen at sprengstoffabrikken Chemring Nobel får slippe ut 100 tonn nitrogen fram til 2028, og samtidig skal fabrikken bygge ut enda et produksjonsanlegg. Og i september i år har Sarpsborg fått tillatelse til å slippe ut urenset kloakk fra sitt anlegg på Alvim over flere måneder for å kunne oppgradere sitt renseanlegg. 

Den kloakken vil havne her hos oss på Hvaler. Dette henger dårlig sammen. 

I Dagsavisen 3.8. kan vi lese at marinbiolog Simon Hasselø Kline mener at det er flere ting som må til for å redde fjorden. Blant annet å få ned avrenning fra jordbruket ved bedre gjødslingspraksis og vegetasjonssoner ved vassdrag. Dette ser vi ikke spor av i regjeringens forskrift som trer i kraft 1. januar 2026. Heller ikke er restaurering av habitater og ålegras eller bedre kontroll med gjeldende regelverk nevnt.

Kline mener også at å begrense aktiviteter som bunntråling er viktig. Trålfiske har ikke et godt rykte. Det skyldes tidligere tiders synder, både overfiske, bifangst av fisk som ikke alltid ble behandlet som mat, og tråldørenes spor på bunnen. 

For fiskerne i Utgårdskilen er dette et tilbakelagt stadium. 

De har vært kloke nok til å bruke tid og penger på å utvikle trålrister som sørger for at fisk ikke kommer inn i trålposen. Samtidig har de økt størrelsen på maskene som gjør at de ikke får med småreker. 

Det har de kunnet gjøre fordi at i Utgårdskilen finnes også en avdeling av Egersund trål. En innovativ bedrift som jobber sammen med fiskerne for å få til et bærekraftig fiske.

Fiskerne har selv tatt initiativ til å utvikle fisketråler som ikke lenger skraper sjøbunnen, men triller på store kuler som virker som hjul. Båtene går i lav hastighet med trålen, fra 1 til 1,5 knop og merkelig nok tråler de i det samme områdene hele tiden, fordi som de sier, det er der reka er. 

Trålen settes i vann som er dypere enn 60 meter. Tråldørene de bruker er mindre og lettere enn før, varierer mellom 250 - 400 kg, og de har en slags fot eller ski som gjør at de glir over mudderet. Dette gjør at sporene etter dørene blir smalere, grunnere og mindre enn før. Dørene er utviklet av Sintef. 

Fiskerne har stått for en utvikling av rekefiske som gjør at det i dag er mindre skadelig for havbunnen og mer bærekraftig enn det noen gang har vært, og merk dere, det er ikke i Utgårdskilen de store trålerne er. 

Fabrikktrålerne med mange tråler og flere kvoter fisker lenger til havs, og har ikke hjemmehavn i Utgårdskilen. Rekene leverer fiskerne til Fjordfisk sitt mottak som ligger på brygga i Utgårdskilen. 

Mottaket har moderne utstyr, kjølerom, et lite produksjonsverksted hvor de produserer verdens beste fiskepudding og på sommertid et lite utsalg, en ren og delikat butikk. Kalnes videregående skole komplementerer bildet av Utgårdskilen med sin «blå linje». En linje på videregående skole som skal utdanne fiskere og sjøfolk for framtida. Elevene har klasserom i bygget til trålverkstedet, og de får læretida si på trålbåtene. 

Trålbåtene, trålverkstedet, fiskemottaket og elevene fra videregående skole er gjensidig knyttet til hverandre. 

Utgårdskilen er et levende, pulserende lite samfunn, ikke idyll, men hardt arbeidende mennesker som sammen danner en velfungerende kjede og bidrar til lokale arbeidsplasser i Hvaler-samfunnet. 

Alle vil redde livet i Oslofjorden, ikke minst fiskerne som lever av den, og de er villige til å bidra. Fiskerne har tidligere pekt på at hvis de skal kunne opprettholde helårsfiske, må de få tilgang til områdene ved Alnedypet, for det er der rekene trekker inn om vinteren. De har også pekt på områder som de kan leve med blir fredet. 

Regjeringen og SV bør snarest ta en prat med fiskerne og komme fram til en omforent verneplan som også vil fungere for fiskerne. 

Planen for vern slik den ligger nå, gjør området hvor de små trålbåtene kan fiske for lite og for smalt. Dette vil føre til at disse fiskerne må gi seg, selge båter og kvoter, ta med seg kunnskap og bli borte i andre jobber. 

Denne prosessen er ikke reversibel. 

Fiskerne kan ikke sette seg ned å vente på at politikere skal åpne for fiske igjen om 10 eller 20 år. Dermed vil grunnlaget for Fjordfisk, lokal avdeling av Egersund Trål og «den blå linja» forsvinne. 

Paradoksalt nok vil denne politikken samtidig legge til rette for at de større båtene som kan dra lenger ut, kan øke sine kvoter og fortsette sitt fiske som før. Båter som har større og flere tråler og større maskiner fører til mer forurensing og mindre bærekraft. De kan ikke heller ikke levere sine reker i Utgårdskilen, der er det for grunt for dem. Og sånn kan sentrale forskrifter med et pennestrøk, noen streker på et kart, legge et velfungerende lokalsamfunn dødt. 

Som dere skjønner, mener vi at det er lite sammenheng mellom årsaker og tiltak her. Vi vil gå så langt som å si at man retter baker for smed. 

Forskerne skriver selv i sin rapport at de ikke er sikre på at et trålforbud vil hjelpe. Nei, for hvordan i all verden skal det det? 

Det er vannkvalitet, partikkeltetthet, slim, såperester, nitrogen og gamle giftrester som med all sannsynlighet må gjøres noe med. Det kan myndighetene ta tak i. 

Å ofre fiskerne i Utgårdskilen er symbolpolitikk. Det er ingen skam å snu. 

Styret i Hvaler SV ved Barbro Thorbjørnsen Bjørck