- Rekefiskeforbud løser ikke Oslofjordens krise

Oslofjorden er i dyp krise. Bestanden av torsk og flere andre arter har kollapset, og mange peker på fiskerinæringen som syndebukk. Nå har regjeringen innført fiskeforbud – blant annet mot rekefiske – i store deler av fjorden. 

Det kan høres handlekraftig ut, men tiltaket bommer på problemet. 

Her er fem grunner til at et rekefiskeforbud ikke er løsningen:

1. Forbudet rammer feil næring. 

Rekefisket i Oslofjorden er småskala, lokalt, og sterkt regulert. I fjorden finnes det rundt 50 reketrålere. På Hvaler, i Utgårdskilen, ligger Norges største reketrålermiljø, og de aller fleste fartøyene er under 11 meter lange. Fiskerne bruker selektive redskaper og skånsomme metoder. Det er ikke reketrålerne som har skapt dagens økologiske kollaps. Å ramme en allerede hardt presset næring løser verken forurensning, kloakkutslipp eller nedbygging av kystnaturen.

2. Hovedproblemet er på land – ikke i vannet.

Forskning peker entydig på at de største truslene mot livet i fjorden er avrenning fra landbruk, kloakk, utslipp av nitrogen og fosfor, samt nedbygging av gyteområder. Disse faktorene fører til oksygenmangel, algeoppblomstring og tap av livsgrunnlag for fisk. Dette er ikke noe fiskerne kan gjøre noe med – men det er her tiltakene burde settes inn.

3. Rovdyr får herje fritt.

Mens fiskerne jages på land, vokser bestandene av skarv og sel, som i praksis kan forsyne seg fritt av både småfisk og fisk på vei til å gyte. Forskning viser at disse artene ikke alene forklarer nedgangen, men de forsterker problemene i en allerede svekket fjord. Likevel finnes det ingen forvaltningsplan for deres rolle i økosystemet.

4. Lokalkunnskap og bærekraft neglisjeres.

De lokale fiskerne har ofte bedre oversikt over utviklingen i fjorden enn forvaltningen selv. Når man innfører totalforbud uten dialog eller differensiering, svekker man den bærekraftige fiskeriforvaltningen og kaster bort verdifull kunnskap og erfaring.

5. Vi trenger levende kystsamfunn – ikke museum.

Å stanse bærekraftig rekefiske gjør ingenting for å rydde opp i kloakk og avrenning – men det bidrar til å avvikle det lille som er igjen av et levende kystfiske. Når båter selges, yrket forsvinner og kunnskap dør ut, står vi tilbake med museer og minner – ikke levende kystsamfunn.

LES OGSÅ:

Totalforbud av fiske i store deler av Oslofjorden har skapt sinne, utrygghet og frustrasjon. Er du enig i avgjørelsen?

Hva med erfaringene fra Ytre Hvaler nasjonalpark?

Da Ytre Hvaler nasjonalpark ble opprettet for cirka 15 år siden, ble rekefiske forbudt i store områder. Prosjektet «Krafttak for kysttorsken», ledet av Havforskningsinstituttet sammen med nasjonalparkforvaltningen, omfattet omfattende undersøkelser i perioden 2017–2019. Over 9 000 fisk fordelt på 37 arter ble dokumentert, og resultatene indikerte et dominert samfunn av småfisk og ulker, med meget lav forekomst av torsk – selv etter mange års vernetiltak. 

Det finnes foreløpig få indikasjoner på at torskebestanden har respondert positivt. Er ikke det et ansvar regjeringen har – å undersøke fakta før de innfører totalforbud for en viktig næring i et lite lokalsamfunn, og før de fatter vedtak som kan ødelegge livsgrunnlaget til mange små fiskebåter?

Har Havforskningsinstituttet eller andre forskningsmiljøer dokumentert om rekefiskeforbudet i nasjonalparken har hatt ønsket effekt? 

Dette spørsmålet må besvares før man utvider forbudet ytterligere.

Konklusjon: 

Tiltak må til – men de må treffe riktig. 

Uten dokumentert effekt av tidligere fredningstiltak, bør ikke forbud mot rekefiske utvides som et effektivt virkemiddel. Rekefisket er ikke hovedproblemet. Oslofjorden trenger først og fremst handling mot forurensning, næringsavrenning, forvaltning av rovdyr og vern av gyteområder. Rekefiskeforbudet kan virke symbolsk, men det bidrar ikke til reell opprydding i fjorden.

Merete Pedersen Leder, Hvaler Arbeiderparti

Else Marie Lund, styremedlem Hvaler Arbeiderparti

Wenche Falch, kommunestyrerepresentant Hvaler Arbeiderparti