- Er fiskeritiltakene rettslig gyldige?

Det varslede fiskeforbudet i Oslofjorden har med god grunn fått stor oppmerksomhet. Forbudet gjelder fra 1. januar 2026 og i minst ti år. Det er meget inngripende overfor yrkesfiskerne og vil føre til store økonomiske tap.

En analyse anslår at 1044 ansatte i fiskerinæringen vil bli rammet, og at en milliard kroner i verdiskapning vil gå tapt. Det er et åpent spørsmål om forbudet er lovlig. Utgangspunktet er at fiskerne har en beskyttet rett til å fiske og når forbudet ikke skyldes overfiske, men andres utslipp av nitrogen og det ikke settes inn ekstra tiltak for å redusere utslippene, er det tvilsomt om forbudet er forholdsmessig og lovlig.

Formålet med å innføre tre store fiskeforbudssoner i Oslofjorden, i indre fjord og ved nasjonalparkene i ytre fjord på Færder og Ytre Hvaler, er ifølge regjeringen at tilstanden for miljøet i Oslofjorden er svært alvorlig. Det er klare holdepunkter for at hovedårsaken til den alvorlige tilstanden i Oslofjorden, er omfattende utslipp av nitrogen, og ikke fiskernes aktivitet. Avrenning fra landbruket og utslipp fra kommunale avløp langs fjorden, tilfører fjorden store mengder nitrogen. I tillegg kommer omfattende nitrogenutslipp fra industrien. Blant annet fikk en fabrikk for ikke lenge siden økt utslippsgrensen for nitrogen fra 41 til 200 tonn nitrogen. Professor Christoffer Eriksen har pekt på at forskriften som regulerer utslipp av kloakk i Oslofjorden er i strid med EØS-retten, og dermed ugyldig.

Utslipp av nitrogen medfører at fisk og andre organismer ikke får levelige forhold; oksygenet forsvinner og algeforekomster øker. Når tiltakene ikke er innrettet på å redusere utslippet av nitrogen, er det klart tvilsomt om de omfattende begrensingene i yrkesfisket vil bidra til å bedre tilstanden for miljøet i Oslofjorden.

Departementet sier direkte i høringsnotatet at det hadde vært ønskelig med mer kunnskap før det eventuelt innføres nullfiskeområder på grunn av de omfattende konsekvensene dette vil kunne få for den lokale næringen. På tross av det, innføres tiltakene fordi usikkerheten ikke bør brukes som grunnlag for å «fortsette som før».

Departementets høringsnotat uttaler at flere av tiltakene vil være svært inngripende overfor yrkesfiskere. En analyse utarbeidet av NOFIMA anslår at 1044 ansatte i fiskerinæringen vil bli rammet, og at en milliard kroner i verdiskapning vil gå tapt. Kystkulturen som yrkesfisket er en viktig del av, vil forsvinne. Regjeringen har foreløpig stilt seg avvisende til å etablere en kompensasjonsordning for fiskere som mister levebrødet.

Slik vi ser det, er det tvilsomt om forskriften om fiskeforbud og -tiltak er rettslig gyldig.

For det første er utredningen av det omfattende og svært inngripende tiltaket klart mangelfull. Også departementet er klar på at det hadde vært ønskelig med mer kunnskap. Lovverket stiller visse minstekrav til utredning og saksbehandling for at forskrifter skal være gyldige.

For det andre mener vi det fremstår som vilkårlig å innføre fiskeforbud og -tiltak for yrkesfiskere, når det er svært tvilsomt at det er fisket som er årsak til miljøtilstanden i Oslofjorden. Ett eksempel er at rekefisket utøves i samsvar med god ressursforvaltning og i henhold til biologisk baserte kvoteråd fra det internasjonale havforskningsrådet (ICES). Vilkårlige myndighetsbeslutninger er ikke rettslig gyldige.

For det tredje vil reglene i praksis medføre at fiskere får yrkesforbud. Regler som griper inn i slike etablerte rettsposisjoner, representerer et inngrep i retten til eiendom mv. i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon protokoll 1 artikkel 1. Artikkelen krever at et slikt inngrep må være forholdsmessig. Når fisket med overveiende sannsynlighet ikke er grunnen til at tilstanden i miljøet i Oslofjorden er dårlig, bygger reguleringen på et tvilsomt formål. Inngrepet synes også å gå lengre enn nødvendig i flere sammenhenger. Blant annet er det neppe nødvendig å innføre et totalforbud. Rekebestanden er ikke på noen måte truet i området, og fisket drives bærekraftig.

Det er også svært problematisk å innføre en regulering som i praksis medfører yrkesforbud, uten at det samtidig er utredet noen form for kompensasjonsordning. Både i naturmangfoldloven og havvernloven er det etablert lovfestet rett til erstatning for økonomisk tap til rettighetshavere når vern medfører vanskeliggjøring av igangværende bruk. Det er også etablert erstatningsordninger for fiskere for fisketap når fiskefeltet blir faktisk beslaglagt av petroleum/seismikk samt av havvindmøller.

Et fjerde rettslig grunnlag som ikke er vurdert i forbindelse med vedtakelse av regelverket, er at fiskerne som blir berørt, sannsynligvis har privatrettslige rettigheter til å drive fiske i Oslofjorden i form av alders tids bruk. Når det er situasjonen, må som et minimum en kompensasjonsordning etableres.

Forskriften om fiskeforbud og -tiltak i Oslofjorden bærer preg av hastverksarbeid. Den ble kunngjort som ledd i en valgkamp. Forskriften vil få som konsekvens at store deler av yrkesfisket i Oslofjorden blir avsluttet i minst 10 år. Reetablering av yrkesfiske, og den kulturen det representerer, vil neppe skje igjen.

Årsaken til tilstanden for miljøet i Oslofjorden er svært alvorlig er derimot ikke fiske, men forurensende utslipp. Det er flere rettslige forhold som taler for at politikk ikke er utøvd innenfor rettslige grenser i denne saken.

Av:

• Advokat og professor Jon Petter Rui
• Advokat Jan Fougner
• Advokat Ståle Hellesø, Norges Fiskarlag