- Jeg håper dette innlegget kan være et bidrag til en åpen og ærlig samtale om hvordan vi sammen kan møte fremtiden – med verdighet, klokskap og bærekraft

Hvaler kommune står i en krevende spagat. På den ene siden har vi en befolkning med økende behov for helse- og omsorgstjenester. På den andre siden opplever vi at de økonomiske rammene blir stadig strammere på grunn av økte behov og forventninger fra innbyggerne, samt statlige pålegg. I tillegg opplever vi en nasjonal bemanningskrise som gjør det stadig vanskeligere å rekruttere kvalifisert personell.

I 2025 forvalter tjenesteområdet Helse og friskliv i Hvaler kommune et budsjett på nærmere 200 millioner kroner. Det høres mye ut – og det er det – men det skal også dekke 35 ulike tjenester, fordelt på 18 lokasjoner, og er bemannet av over 270 ansatte. Det er et stort apparat – men det er også et apparat under press.

Våre ansatte – ryggraden i velferden

Midt i dette presset står våre ansatte. Jeg vil benytte anledningen til å løfte frem den innsatsen som hver dag legges ned av sykepleiere, fagarbeidere, vernepleiere, assistenter, leger, terapeuter, saksbehandlere, koordinatorer, kjøkkenpersonell, ledere og mange flere. De er ryggraden i velferden – og de møter innbyggerne våre med varme, faglighet og utholdenhet, selv når ressursene oppleves knappe og arbeidsdagene lange.

Det er deres innsats som gjør at vi fortsatt klarer å levere tjenester med kvalitet og menneskelig nærhet. Det er deres kompetanse og engasjement som gjør at vi kan møte stadig mer komplekse behov – og det er deres lojalitet som gjør at vi kan planlegge for fremtiden med håp.

Fullt belegg – og økende behov

Sykehjemmet og korttidsavdelingen er full, hjemmetjenesten går på maksimal kapasitet og presset på tjenestene over hele linjen utfordrer kapasiteten vi har tilgjengelig. Samtidig står flere eldre på venteliste, og vi ser en økning i antall brukere, på tvers av aldersgrupper, med sammensatte og komplekse behov.

Dette er ikke en midlertidig bølge – det er en varig endring. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) vil antallet eldre over 80 år øke kraftig de neste ti årene. Samtidig varsles det om en nasjonal mangel på 28.000 sykepleiere og 18.000 helsefagarbeidere innen 2035. Dette er tall som har fått varsellampene til å blinke, både lokalt og nasjonalt.

En demografi som utfordrer

Hvaler har en demografisk sammensetning som gjør utfordringene enda mer merkbare. Vi har en høy andel eldre, en økende gruppe med sammensatte behov og en betydelig andel innbyggere som mottar uføretrygd – langt over landsgjennomsnittet.

KOSTRA er et rapporteringssystem som samler inn og publiserer informasjon om kommuners og fylkeskommuners tjenester og ressursbruk. Når vi der sammenligner oss med kommuner med samme forutsetninger som oss, ser vi at Hvaler bruker en noe større andel av sine netto driftsutgifter på omsorgstjenester – og det er ikke uten grunn. 

Hvaler har en befolkningssammensetning som skiller seg markant fra resten av landet.

Tall fra SSB for 2025 viser at hele 33,2% av Hvalers innbyggere er over 65 år, sammenlignet med 19% på landsbasis. Dette tilsvarer 1586 personer, hvorav 653 er 75 år eller eldre.

I løpet av det siste halvannet året har antall innbyggere i aldersgruppen 80-84 år økt med 38%. Det betyr at vi har en langt høyere andel eldre å følge opp – og dermed et større omsorgsansvar per innbygger enn de fleste andre kommuner. Samtidig er det blitt færre innbyggere i aldersgruppen 40-59 år, som normalt er den delen av befolkningen som har høyest inntekt og dermed bidrar mest til kommunens skatteinntekter. Vår demografi er krevende, og den krever målrettede og robuste tjenester.

Ikke alt kan kuttes

Vi har ved flere anledninger, gjerne i forbindelse med budsjettarbeidet, gjennomgått alle ikke-lovpålagte tjenester for å se hvor det er mulig å kutte. Samtidig er det også et faktum at mange av disse tjenestene – som f.eks. velferdsteknologi, aktivitetstilbud, frivillighetskoordinering og hverdagsrehabilitering, bidrar til at vi kan utsette eller unngå langt dyrere tiltak som sykehjemsplass eller sykehusinnleggelse.

Våre beregninger viser at kutt i slike tjenester kan gi en netto innsparing på 4 millioner for neste år. Selv om det fra tjenestens ståsted er ønskelig å forebygge mer, er kutt i disse tjenestene både et mulig og tilgjengelig alternativ. 

Fra et tjenesteperspektiv er det ikke bærekraftig over tid – verken økonomisk eller menneskelig. Kutt i forebyggende tjenester rammer de mest sårbare først – og deretter hele samfunnet, til en høyere kostnad.

I diskusjonen om kostnadskutt dukker ofte spørsmålet om lederstruktur opp. Innen Helse og friskliv har vi i dag 17 ansatte per leder – et tall som allerede ligger over anbefalt nivå i arbeidslivet, der lederspennet typisk ligger på rundt 10. 

Våre ledere har ansvar for store og komplekse fagområder, spredt over mange lokasjoner og med høye krav til faglig oppfølging, internkontroll, HMS og kvalitet. De aller fleste av våre ledere har i tillegg direkte kontakt med tjenestemottakerne våre. 

Å kutte i lederstillinger vil ikke gi bedre tjenester – det vil svekke evnen til å lede, utvikle og sikre forsvarlig drift. I en sektor med høyt tempo, stort ansvar, sårbare brukere og løpende behov for omstilling, er god og tilstrekkelig ledelse en nødvendighet – ikke en luksus.

Vi må også snakke om inntektene

Det er forståelig at vi diskuterer kutt når budsjettene er stramme. Men vi må også våge å stille oss spørsmålet: Hvordan kan vi øke kommunens inntekter? 

Skal vi sikre bærekraftige tjenester i årene som kommer, må vi se på hele bildet – ikke bare utgiftssiden.

Det kan handle om å tiltrekke oss nye innbyggere, utvikle næringslivet, utnytte statlige tilskuddsordninger bedre eller vurdere lokale inntektsmuligheter. Å kutte i tjenester uten samtidig å diskutere hvordan vi kan styrke inntektsgrunnlaget, er som å tømme båten for vann uten å tette lekkasjen.

Et økende gap mellom krav og finansiering

Samtidig er opplevelsen at gapet mellom statlige føringer og statlig finansiering vokser. Kommunene pålegges stadig flere oppgaver, og forventes å levere tjenester med høy kvalitet, tilgjengelighet og brukermedvirkning. Dette er gode og viktige mål – men de følges ikke alltid av tilstrekkelige midler fra staten.

Vi ser det i kravene til digitalisering, til kompetanseheving, til samhandling og til tilgjengelighet. Vi ser det i nye lovpålagte oppgaver innen f.eks. barnevern, psykisk helse og eldreomsorg. Og vi ser det i forventningene om at kommunene skal være både innovatører, arbeidsgivere, omsorgsleverandører og samfunnsutviklere – samtidig.

Dette spennet mellom krav og ressurser er ikke bærekraftig i lengden. Det må adresseres nasjonalt, men det må også løftes lokalt – i kommunestyresalen, i budsjettdiskusjoner og i møte med innbyggerne.

Veien videre – sammen

Innbyggerne forventer i dag raske, tilpassede og kvalitetsmessige helsetjenester – noe som er forståelig når helsen svikter. Samtidig møter kommunen stramme budsjetter, bemanningsutfordringer og økende behov i en aldrende befolkning. Dette kan skape et gap mellom forventninger og faktisk kapasitet, som igjen utfordrer både tjenestene og tilliten til kommunen. 

Vi må hele tiden tenke nytt. Vi må samarbeide mer på tvers av sektorer, med frivilligheten, med næringslivet og med innbyggerne selv. Vi må satse på forebygging fremfor reparasjon, bruke teknologi der det gir gevinst uten å gå på bekostning av kvalitet og sikre god oppgavedeling etter kompetanse.

Vi skal være de første til å erkjenne at vi ikke er perfekte. Vi har alltid noe å lære og vi jobber kontinuerlig med å forbedre oss, både faglig, organisatorisk og økonomisk. Innenfor de rammene vi har, gjør vi vårt ytterste for å levere tjenester som er trygge, varme og bærekraftige.

Samtidig må vi tørre å stille de vanskelige spørsmålene: Hva er det viktigste vi gjør? Hva kan vi gjøre annerledes? Og hvordan sikrer vi at Hvaler fortsatt er et godt sted å bli gammel? 

Når vi har svarene, må vi også ha mot til å handle deretter.

Dette krever politisk mot, faglig innsikt og innbyggernes tillit. 

Jeg håper dette innlegget kan være et bidrag til en åpen og ærlig samtale om hvordan vi sammen kan møte fremtiden – med verdighet, klokskap og bærekraft.