Fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran (Ap) kan tilfreds konstatere at Høyesterett ga den norske staten medhold i den prinsipielt viktige saken som gjelder Svalbardtraktaten.

Høyesterett nekter snøkrabbefangst ved Svalbard – latvisk rederi tapte sak mot staten

Norge har eksklusive rettigheter på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard, slår Høyesterett fast. Et latvisk rederi tapte saken om rett til å fange snøkrabber.

Publisert

Rederiet har tidligere tapt i både Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett, men anket videre. Høyesterett avviste enstemmig anken da den prinsipielt svært viktige saken ble behandlet i plenum mandag.

Fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran (Ap) konstaterer at Høyesterett har sagt seg enig med staten i hvordan Svalbardtraktaten skal forstås.

– Dette betyr ikke annet enn at vi vil videreføre det regimet som er etablert for ressursforvaltning i norske havområder. Dommen bidrar dermed til et fortsatt stabilt og forutsigbart regime, sier Skjæran.

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted omtalte tidligere i vinter saken som «den viktigste for norske domstoler i 2023», ifølge Aftenposten.

Krevde likebehandling

Striden oppsto da Kystvakten i 2017 stanset fartøyet Senator, som drev snøkrabbefiangst utenfor Svalbard. Skipet hadde fått tillatelse fra EU, men ikke fra Norge til å drive fangst. Skipet ble tatt i arrest for ulovlig fangst, og kapteinen ble tiltalt.

Det latviske rederiet Sia North Star mente imidlertid at de har rett til å fange snøkrabber på kontinentalsokkelen på lik linje med det norske fartøyer kan. Rederiet har argumentert med at Svalbardtraktaten gjelder på hele sokkelen og ikke bare innenfor tolvmilsgrensen. Det gikk derfor til sivil sak mot Nærings- og fiskeridepartementet.

Den norske staten har derimot ment at det ikke er rettslig grunnlag for å kreve likebehandling. Et avgjørende spørsmål var hvordan begrepet «territorial waters» i traktaten skulle defineres.

Kunne også gjelde olje, gass og mineraler

I den konkrete saken gjaldt spørsmålet retten til å fange snøkrabber. Men avklaringen ville også kunne fått store ringvirkninger: Dersom de andre traktatpartene skulle ha samme rett til sokkelen som Norge, vil de potensielt også kunne kreve tilgang til olje, gass og mineraler på havbunnen, skriver Rett 24.

Det er andre gang Høyesterett behandler spørsmålet. Forrige gang var i 2019, men den gang tok ikke retten stilling til det vanskeligste spørsmålet, nemlig avklaringen om territorielt farvann.

Tolket ordlyd i traktaten

Høyesterett gikk denne gang dypt inn i språkbruken for å avklare hva som var ment med «territorial waters» da Svalbardtraktaten ble skrevet i 1920. Konklusjonen var at begrepet bare dekket de nærmeste sjøområdene – indre farvann og sjøterritoriet utenfor Svalbard, ikke havområdet utenfor – der kontinentalsokkelen ligger, skriver Høyesterett i en redegjørelse for dommen.

Men i 1920 hadde partene ikke forutsetninger for å forutse at kyststater etter hvert også skulle få rettigheter på kontinentalsokkelen, redegjorde høyesterettsdommer Arne Ringnes. Retten la vekt på at det følger av traktatens system at de rettighetene som det ikke var inngått avtale om, hører til Norge.

Partene kunne den gang valgt å skrive inn i avtalen en generell regel om likebehandling av all fremtidig ressursutnyttelse, men det gjorde de ikke, påpekes det i dommen.

La vekt på fred og stabilitet

Dessuten peker dommen på at et viktig formål med traktaten var å sikre stabilitet og fredelig utnyttelse av Svalbard.

– Det hensynet vil bli best ivaretatt dersom bare ett land har rettighetene i dette området – hvor sikkerhetspolitikken er så viktig og det er betydelige stormaktsinteresser, heter det i redegjørelsen.

Powered by Labrador CMS