- Krevende produksjon og liten netto gevinst

Tunikater eller sjøpunger( ciona intestinalis ) er et dyr som i praksis er et levende rør. Det pumper bakterier og mikroorganismer inn i den ene enden, og sender rent vann ut i den andre enden. 

Tunikater er det eneste dyret som lager cellulose, og inneholder omega 3. Det kan være et alternativ både for bioetanol-drivstoff og som fortilskudd for oppdrettsfisk ( laks ). 

Det har etterhvert også blitt markedsført som erstatning for kjøttdeig, gjennom merkevaren Purply. 

Ingen byttedyr beiter på tunikatene. Når dyret får være i fred, kan det dannes 2500 til 10.000 individer på én kvadratmeter. De kan også bli ganske store. 

Tunikater vokser hele året, men mest i sommerhalvåret, og veksten er hurtig. De trives ekstra godt i det kalde og næringsrike vannet på Vestlandet. 

Japanere og koreanere spiser tunikater . Ellers har få brydd seg om dem. Til nå. Tunikater er seige og slimete, og inneholder 19 deler vann og 1 del tørrstoff. Det betyr i klartekst at tunikat som råvare til en produksjonsfremstilling er veldig arbeidskrevende idet produktet må presses for å fjerne 90 til 97% av vannet. Denne arbeidsprosessen kan utføres sammen med å skrape tunikatet av tauet det har festet seg til, ombord på høstningsfartøyet. Så kan tunikatet fraktes til produksjonsbedriften for videre behandling. 

Produsenten sitter da igjen med en forsvinnende liten del av råstoffet som tørrstoff. 

Som man sikkert forstår, betyr det å høste dette produktet over et areal på 500.000 kvadratmeter med stipulert avkastning på ca 200 kg pr. kvadratmeter, at man må høste 100.000 tonn brutto, og sitter igjen med ca 5.000 tonn til foredling.

Dette må kunne sies å være en svært arbeidskrevende operasjon med liten netto gevinst.

Det er energikrevende å fjerne så store mengder med vann, og det påvirker selvfølgelig prosesskostnadene. For å opprettholde høye produksjonsmål i storskala farmer, er det en utfordring, sammenlignet med småskala anlegg, sier Forskning.no.

Hva er da problemet med oppdrett av tunikater?

Forsker Christofer Troedsson ved Biologisk institutt i Bergen , sier det er to store utfordringer som må løses :

1. For det første må man klare å produsere (dyrke) tilstrekkelig store mengder biomasse per kvadratmeter, for å gjøre det lønnsomt. Forventningen er mellom 100 til 200 kg per kvadratmeter, og dette er ekstremt mye. 

Dette må til for å gjøre produksjonen lønnsom. Det blir lite betalt for hver kg, sier forskeren. I småskala anlegg klarer bergensforskerne å nå dette produksjonsmålet. Men de vet ikke om det samme kan oppnås i storskala tunikat-farmer.

2. Den andre utfordringen er hvor mye vann man klarer å presse ut av tunikatene. Produsenten må helst klare å presse ut 90 til 95 prosent gjennom mekanisk pressing. Det må høstes flere tonn hver time, samtidig som vannet blir presset ut ombord, og tauene rensket for biomasse. Lykkes man ikke med disse to kritiske faktorene, vil det bli vanskelig å få dyrking av tunikater lønnsomt i dagens marked, sier Troedsson.

Så kan man gjerne be om konsekvensutredning, men hvor mye er den verdt når det ikke er storskala anlegg å hente erfaring fra?

Ambisjonene til aktører og investorer kan gjerne være store, men det går ikke å bortforklare den røde tråden som tilsier at høsting og dyrking av tunikater foreløpig er et pilotstudie.

Ragnar S Thorkildsen