- Ingen vil at tilbud skal forsvinne. Ingen vil si nei. Og nettopp derfor blir grensene uklare.

På Hvaler har dugnad alltid vært en del av fellesskapet. Men det er verdt å spørre seg hva som skjer når dugnaden ikke lenger er et valg – men en forutsetning.

Frivillighet har bygget mye av det som gjør lokalsamfunnet vårt sterkt. Idrettslag, møteplasser og aktiviteter hadde ikke eksistert uten. Det er det bred enighet om.

Samtidig ser vi en gradvis endring. Oppgaver som tidligere var et tydelig offentlig ansvar, løses i økende grad gjennom frivillig innsats. Ofte i beste mening. Ingen vil at tilbud skal forsvinne. Ingen vil si nei. Og nettopp derfor blir grensene uklare.

For dugnad er ikke likt fordelt. Mange eldre, pårørende og mennesker med helseutfordringer har mer enn nok med hverdagen. Andre stiller opp, igjen og igjen, til det som en gang var givende blir slitsomt. Det snakkes sjelden høyt om.

Når frivillighet blir forutsetningen for at tjenester skal fungere, får vi et lokalsamfunn der tilbudet avhenger av hvem som har krefter igjen. Det er verken bærekraftig eller rettferdig i lengden.

Frivillighet er en styrke. Men den kan ikke være løsningen på strukturelle utfordringer knyttet til demografi, kapasitet og ansvar. Da skyver vi ansvaret nedover – og kaller det fellesskap.

Det er ikke dugnaden som er problemet. Det er når vi slutter å stille spørsmål ved hva den brukes til.

For før eller siden er det stillheten – ikke dugnaden – som betaler prisen.

Med vennlig hilsen

Knut Martinussen, Asmaløy

Opptatt av konsekvenser, ikke posisjoner.