- Hva kan Hvaler kommune forvente å få tilbake fra tunikatproduksjonen?

En viktig del av kulturarven vår er å være ute i naturen. Vi har fra gammelt av hatt rett til å ferdes etter elver, på innsjøer og i skjærgården, uavhengig av hvem som eier grunnen.

 Hovedprinsippene i allemannsretten er lovfestet i Friluftsloven av 1957. Kommunen kan imidlertid på elver og vann bestemme andre arealgrenser. 

Pronofa ASA i Fredrikstad har søkt Hvaler kommune om tillatelse til å drive oppdrett av tunikater ved Østre Rødskjær i Sekken/Singlefjorden. Eventuell konsesjon for driften må i tilfelle gis av Statsforvalteren.

Det søkes om å båndlegge et meget stort sjøområde som trafikkeres både fra Fredrikstad, Torsnes, Skjeberg og Halden. Fra Halden er det også skipsanløp av kommersiell karakter.

Alt her har vi den nedarvede retten til fri ferdsel, truet av kapitalsterke investorer som ser muligheter for å styrke sine aktiva ytterligere. 

Tiltakshaver Pronofa i Fredrikstad , har på under ett år gjennomført tre emisjoner, den siste på 150 millioner. Noen av de mest kapitalsterke aksjonærer er Reitan Kapital og Stein Erik Hagen, pluss nesten femti aksjonærer til. 

Det melder seg unektelig en rekke spørsmål ved en så omfattende båndlegging av et sjøareal som har en meget stor trafikk , både av lystbåtene og den kommersielle skipstrafikken - da i første rekke til Halden. Når aksjeutvidelsen er så stor og omfattende, er det åpenbart, selv for ikke-investorer, at her lukter det penger. 

Det bringer oss raskt over til kommunen som vil frigi store sjøarealer til kapitalsterke investorer som kun bestreber seg på egen vinning, uten å ta hensyn til den frie ferdsel.

HVA TENKER HVALER KOMMUNE OM SIN ØKONOMISKE ROLLE OG SIN MULIGHET FOR Å SYSSELSETTE PERSONER OG FARTØY FRA FISKERHOLD ?

For å gi det båndlagte sjøareal perspektiv, kan kartmålestokk legges til grunn for arealberegning, og vil da bli som følger: 

Arealet har form som rektangel, med lengde 1 kilometer.Bredden er 0,5 kilometer. Det totale areal er derved ca. 500.000 kvadratmeter eller 0,5 kvadratkilometer.

Pronofa sitt anlegg i Stenungsund i Sverige er på beskjedne 200 x 10 meter, og blir som en mygg å regne. 

Fabrikken i Stenungsund håndterer ca. 1400 tonn våt tunikat i året. Tunikater består av 19 deler vann og 1 del tørrstoff. Estimatet for lønnsom drift er at man må høste ca. 200 kg pr. kvadratmeter overflate. Dette er ekstremt mye. 

Såvidt man kan lese av Pronofa sin søknad, ligger det vel ingen lovnad om hva Hvaler kommune, som stiller sjøareal til disposisjon, kan forvente å få igjen av høsting, fartøy, transport eller andre driftsmidler, lokalisert til Hvaler. Ei heller noe om hva det vil koste Pronofa å båndlegge et så stort areal. 

Når det gjelder oppdrett av fisk, så er det gjennom Stortinget etablert noe som kalles Havbruksfondet. Fondets oppgave er å fordele inntekter fra oppdrett tilbake til kommuner og fylkeskommuner. Tilbakeføringen er 80 prosent til kommunene og 20 prosent til fylkeskommuner. 

Om denne praksis gjelder oppdrett av tunikater er et åpent spørsmål. 

Et annet spørsmål som er verdt å dvele ved, er hvorfor Sverige, som tradisjonelt har gode erfaringer med industriell virksomhet, selger konsesjonen i Stenungsund til Norge.

Ragnar S. Thorkildsen