Sju år med fredning av torsken ga ingen resultater - hvordan skal torsken komme tilbake til Oslofjorden?

Regjeringens uttalte begrunnelse for det omstridte fiskeforbudet er at det er for å redde økosystemet og torsken. 

I Kristiansand ble torsken fredet hele året, fra 15. juni 2019, frem til  1. januar 2026. Et betimelig spørsmål kan da rettes til fiskeriministeren : Har hun fortalt fortalt det norske folk, eller spesifikt fiskerinæringen, at Havforskningsinstituttet i 2025-2026, beskriver situasjonen for kysttorsken i Sør for å være i fritt fall?

Fredning av kysttorsken i sju og et halvt år har ikke gitt ønskede resultater. Tvert imot, har det medført at totalkvoten for torsk i Nordsjøen og Skagerrak for 2026 ble redusert med hele 44 prosent.

Dette hadde jo vært et godt motargument mot en totalfredning, ikke bare for torsk, men også for all annen fisk i minst 10 år. 

Spørsmålet er om fiskeriministeren er av den enkle oppfatning at alt ordner seg dersom man bare går for et forbud mot fiske?

Når torskeforbudet i Kristiansand viser seg å være en fiasko, vil fiskeriministeren da kalle dette for en faglig forankring i eksperthold?

Hvis vi ser på trendene i bestandstørrelse i forhold til innsats, er nedgangen i Skagerrak på 80 prosent og på Vestlandet 50 prosent de siste 20 årene. Dette i henhold til data fra HI sin referanseflåte.

De kommersielle landingene har i snitt sunket med over 90 prosent øst for Agder siden år 2000. Før dette lå de på omtrent samme nivå i 85 år. 

Sannsynligvis er nedgangen i bestanden nær proporsjonal, med den økende forurensningen i Oslofjorden. 

Regjeringens og fiskeriministerens offisielle begrunnelse for fiskeforbudet er følgende: Å redde økosystemet og redde torsken. Redder vi det skakkjørte økosystemet, så redder vi torsken. Så enkel er rekkefølgen.

La oss begynne med torsken først; de fleste vet at torsken , mer enn andre, er avhengig av havtemperaturene. Dette kan imidlertid hverken regjering eller fiskeriministeren gjøre stort med. Torskens oppvekstvilkår er tett knyttet til grunne farvann, og i særdeleshet til vegetasjon som sjøgress, tang og tare. 

Disse livsvilkårene betinger et rent og sunt hav som er i økologisk balanse.

Det er imidlertid ikke bare torsken som glimrer med sitt fravær. Fraværet gjelder også sei, lyr, hyse, lange, flyndre med flere. Det er heller ikke skrubbeflyndre i Glommas utløp lengre. 

Nå er det på høy tid at regjeringen slutter med bortforklaringer, de såkalte faglige råd de bruker som forankring. De kjøpes ikke lengre. Til og med i HI er det forskjellige meninger om forbudet. 

Det kan virke som om man bør ha gått av med pensjon for å si det man mener i den profesjonelle fagverden. Det går faktisk an å forstå forbudsproblematikken for den jevne innbygger, uten å være verken akademiker eller marinebiolog. 

De fleste forstår at fisken ikke finner levevilkårene i Oslofjorden og Glomma levelige. Oslofjorden lider av for lite oksygen, og da er vi ved kjerneproblemet. 

Hvorfor vil ikke fisken leve og trives her i Oslofjordenog Glomma? 

Svaret ligger faktisk opp i dagen, regjeringer og diverse fiskeriministre har gjennom mange år lukket både øyne og ører, for den kjensgjerning at Oslofjorden har vært å betrakte som en gedigen søppelfylling. Ikke bare for skrot, men for alskens giftige kjemikalier, til og med for det farligste av alle, nemlig kvikksølv regnet i tonn.

Mitt ønske er at både ministre og regjering skal prøve å forstå det den vanlige borger forstår, nemlig at nå må det et krafttak til. 

Jeg velger å avslutte med en uttalelse i Fiskeribladet, ført i pennen av fiskerinestor Johan H. Williams, hvor han sier at fiskeforbudet både er årets feilgrep og årets overgrep, samt et brudd med etablert fiskeripolitikk. 

Helt til slutt en oppfordring: Jeg vet dere kan bedre, men dere har begynt i feil ende.

Ragnar S Thorkildsen