Femti meter på tur - en fortelling fra skogen på Rød 

– Skal vi gå til maurene, far?

Toåringen står i gangen med sekken åpen. Først må det pakkes. Kjeks og litt drikke. Så skal sitteunderlagene oppi. De får plass hvis Far holder sekken åpen og den lille dytter med begge hender.

Ute er det kaldt, så det blir ull, lue og votter. Den ene votten må på to ganger. Tommelen kom på feil sted.

Så er de klare.

Det første de kommer til, er muren. Far kaller den steingjerdet, men når man er to år og står helt inntil, er det en mur. Den lille finner en stein å sette støvelen på.

– Jeg kan sjøl.

Far venter. Den ene støvelen kommer opp. Den andre blir stående nede.

– Du kan holde litt, far.

Det gjør han. Så er begge på den andre siden.

De har gått denne turen mange ganger. Målet ligger knappe femti meter inn i skogen. På veien må de over ei rot og rundt en sølepytt. Eller gjennom, viser det seg.

Så kommer de til den store maurtua.

Den lille bøyer seg fram med hendene på knærne. Far bøyer seg også. De står helt stille en stund. Ingen maur å se.

– Kanskje de er inne i dag?

Det tror far godt de kan være. Det er jo kaldt.

Etter så grundig gransking må de ha pause. De finner et sted mellom trærne, legger ut sitteunderlagene og tar fram kjeks og drikke. Mens de spiser, snakker de om hvem som bor i den lille skogen. Rådyrfamilien. Grevlingfamilien. Reven, som de gjerne skulle sett litt oftere. Og alle fuglene. Hakkespetten er favoritten. Den hører de av og til lenge før de får øye på den.

Så kommer spørsmålet den lille har spart til slutt.

– Har du husket noe godt, far?

Far klapper på den ene lomma. Så på den andre. Der ligger en liten sjokolade. Han deler den i to. Den lille ser nøye på begge bitene før far får sin.

Nå er de blitt ordentlig slitne, så de pakker sammen og vender hjemover. Heldigvis er det kort vei. De kan allerede se huset til mor og far mellom trærne. Ved muren rekker den lille opp begge armene med det samme. Det er godt å bli løftet når man har vært på langtur.

På trappa står mor med varm kakao.

– Så dere noen maur?

Den lille rister på hodet og tar koppen med begge hender.

– De var inne. Vi får gå tilbake en annen dag.

Og det skal de. Skogen deres ligger bare på den andre siden av muren.

Knut Martinussen, beboer på Rød.