- Om bunntrål, rekebestand og utdanning - et sjansespill

Rekebestanden i Skagerrak og Norskerenna er fortsatt på et kritisk nivå, slik den har
vært i over et tiår. Havforskningsinstituttet registrerte nylig en liten økning som førte
til at kvoterådet ble noe opp. Forskerne understreker at situasjonen for dypvannsreka
i sør fremdeles er svært alvorlig.

Helt siden 2008, har rekrutteringen av ungreker som vokser opp i dette område vært
historisk lav. Bestanden klarer ikke å fornye seg i tilstrekkelig grad. Dette skyldes i
stor grad klimaendringer og varmere vann, og dette har en negativ påvirkning på artens
populasjonsdynamikk.

Dette, sammen med menneskelig påvirkning i en kombinasjon av historisk overfiske,
bifangst av fiskeyngel, og generelle endringer i økosystemet i Skagerrak, presser
ytterligere på rekene.

Problemet med rekepopulasjonen i Skagerrak beror på den relativt korte livssyklusen
som rekene har, ca. fire år. Bestanden svinger, basert på hvor mange ungreker som
overlever hvert år. Vanntemperatur og kort livssyklus er nok en medvirkende årsak
til at store reker i dag fremstår mindre enn før.

Fiskefeltene for norske, svenske og danske fiskere kalles det østlige og sentrale
Skagerrak og den sørlige delen av Norskerenna, også organisert under de internasjonale
havforskningsområdene ICES-divisjon 3a og 4a Øst. Dette er et havområde som binder
kystnasjonene sammen gjennom SFPO,- Sveriges Fiskares Producentorganisation.

Hvalerfiskerne og svenske fiskere deler de samme reketrålfeltene i det østlige Skagerrak, spesielt i dypet utenfor Ytre Hvaler og Kosterhavets nasjonalpark. Det har
historisk vært tette bånd og felles soner her. Danske fiskere opererer i større grad fra slettene sør i Skagerrak og opp mot Norskerenna. Sørlandsfiskere trekker vanligvis ut i de dype rennene i sentrale Skagerrak og vestover inn i Norskerenna.

Hele dette området forvaltes i fellesskap gjennom kvoteavtaler mellom Norge og EU.
Derfor påvirkes alle disse gruppene direkte av reguleringene og svingningene  i
Skagerrak - bestanden.

For nåværende kvoteår ( 1.juli 2026 til 30.juni i 2027 ) er totalkvoten satt til 4.612 tonn,
etter en økning på 15 prosent. Norges andel av bestanden er 2.888 tonn for denne perioden. Resterende kvoteandel, (svensk og dansk) er da 1 724 tonn. Dette skjer via EU’s interne fordelingsnøkkelen.

Sett i lys av ovennevnte fordeling av felles tilgang til de samme ressurser, er det mer
enn bemerkelsesverdig at det ikke er felles minstemål på for eksempel kreps.
Norske fiskere må kaste ut kreps, som svenske og danske fiskere kan lande.

Med spesifikk kunnskap om forskningens erfaring og prognoser om mengde og
vekstvilkår for sjømat i Skagerrak-regionen, er det ikke lett å danne seg et optimistisk
bilde av fremtidig rekefiske. Denne vinklingen beror ikke bare på volummessig usikkerhet, men favner også det spesifikke fartøyets evne og mulighet til en regningssvarende helårsdrift med et fartøy som kanskje ikke er konstruert for fiske i åpent hav.

Vi vet positivt at særlig danske og sørlandske trålere er av en helt annen størrelse og
format. Disse store havgående fartøyene fisker tidvis på samme bestand med opp til
tre store tråler på slep etter seg. De trekker etter seg senterklumper på mange tonn
som pløyer havbunnen.

Dette står i sterk kontrast til ønsket om bunntrål som er så lette at de svever over havbunnen.

I følge Egersund Trålverksted i Utgårdskilen vil en bunntrål som gjøres lettere flyte opp. Det vil i klartekst bety færre reker i trålen når oppdriften blir for stor i forhold til bunngearet, som gir trålen navnet bunntrål.

Det er også en kjensgjerning at de store trålerne, som teoretisk kan fiske i all slags
vær, også sliter med det økonomiske regnskapet på grunn av store faste utgifter.
Det igjen indikerer at å investere i større båt og redskap for eventuelle fiskere fra
Hvaler, nærmest må sees på som en risikosport i forhold til forventet avkastning.

Det bringer oss inn på fiskerilinja på Kalnes videregående skole, benevnt som Naturbruk
blå linje, med vg2 fiske og fangst. Utdanningen er spesifikt rettet mot mindre og
kystnære fartøy som preger regionen, fremfor store havgående trålere. Det er normalt
10 til 15 elever per årskull.

Når 35 fots trålere, særlig i vinterhalvåret får en værbegrenset trålmulighet i forhold
til det mer skjermede fisket de kunne utøve før nullfiskeloven trådte i kraft, da blir det
en sterkt begrenset landing av reker til mottaket i Utgårdskilen.

Må man, om enn motvillig, spå om fremtiden for kommersielt rekefiske så vil jeg tro at
fisket med de største av de små trålerne i Hvaler vil kunne fortsette så lenge bestanden
av reker er som den er i dag. Når det gjelder de minste fartøyene, er fremtiden
mer usikker. Her vil sannsynligvis flere falle av , av ulike grunner.

Skal mottaket i Utgårdskilen bestå vil nok fortjenesten bli marginal idet varekjøp fra
andre landsdeler må kompensere for frafallet.

De siste 25 årene, hvor det suksessivt har minket med fisk generelt, og spesielt med
forbud mot fiske av ål og fredning av pigghå, har gjort småfiske i vår region til et
dødfødt prosjekt.

For eventuelle elever ved Kalnes videregående skole på fiskerilinja må det nærmest
kalles å gi utdanning til arbeidsløshet, om man da ikke flytter til andre landsdeler.

Det er heller ikke et problemfritt valg å ta.

En ting er lett å spå om; å brødfø seg som småfisker i vår region nå er selvmord,
det har forurensning og Arbeiderpartiet sørget for.

Ragnar S Thorkildsen