Meninger 

Artikkelforfatter Øyvind Seilø-Arntzen.

Etter å ha lest høringsinnspillene sitter jeg igjen med én tanke: Hvem snakker med fiskerne?

Dette er en kronikk fra Øyvind Seilø-Arntzen som reiser spørsmål om høringsinnspillene til den nye Oslofjorden, og han inviterer den ny klima- og miljøministeren ned på besøk. Kronikken gir uttrykk for skribenten sine meninger.       

Publisert

Debatten om Oslofjordens framtid engasjerer mange. Det er bra. Fjorden betyr mye for naturen, for friluftslivet, for lokalsamfunnene langs kysten og for de menneskene som fortsatt har havet som arbeidsplass.

De siste ukene har jeg lest høringsinnspillene som er kommet til den nye Oslofjordplanen. Mange av dem er grundige og gjennomarbeidede. De viser et oppriktig ønske om å forbedre tilstanden i fjorden. Likevel er det ett inntrykk som har festet seg hos meg.

Jo mer jeg leser, desto oftere opplever jeg at oppmerksomheten rettes mot hva Oslofjorden skal bli i fremtiden, og desto sjeldnere møter jeg en tydelig stemme for dem som fortsatt lever av fjorden i dag.

Det skrives mye om naturrestaurering, klima, ålegressenger, tareskog, karbonlagring, naturtyper og nye marine næringer. Det er viktige temaer, og det er ingen grunn til å bagatellisere dem.

Samtidig begynte jeg etter hvert å lure på om fiskerne hadde blitt en truet art de også.

For meg er det et tankekors.

For Oslofjorden er ikke bare et naturprosjekt. Den er også arbeidsplassen til mennesker som gjennom generasjoner har levd av ressursene i fjorden. Mennesker som kjenner strømforholdene, fiskefeltene, bestandene og utviklingen i fjorden gjennom erfaringer som er bygget opp over et helt yrkesliv.

Når jeg leser Fredrikstad kommunes høringssvar, får jeg inntrykk av en kommune som er svært opptatt av miljøvern og naturrestaurering. Samtidig står kommunen fortsatt hardt på ønsket om å deponere muddermasser i sjøen helt inntil Hvalers kommunegrense.

Jeg skal være ærlig og si at jeg sliter med å få dette til å henge sammen.

For mange på Hvaler framstår det som en underlig kontrast. Det argumenteres kraftfullt for vern av Oslofjorden, samtidig som store mengder muddermasser ønskes plassert i sjøen utenfor nabokommunen. Det gir et inntrykk av at miljøengasjementet ikke alltid praktiseres like konsekvent når konsekvensene havner et annet sted enn i egen kommune.

Det som samtidig slår meg når jeg leser mange av høringsinnspillene, er hvor lite plass som vies dem som fortsatt har Oslofjorden som arbeidsplass. Diskusjonen handler ofte om hva fjorden skal bli i framtiden, men sjeldnere om hvordan vi sikrer at det fortsatt finnes et aktivt fiskeri i fjorden mens tiltakene gjennomføres.

Det er ingenting galt i å diskutere tang, tare eller nye marine næringer. Men det er litt spesielt dersom vi blir flinkere til å planlegge framtidens næringer enn til å ta vare på de fiskerne vi faktisk har i dag.

Mens det snakkes om hva som kanskje kan bli en næring i framtiden, står dagens fiskere midt i en hverdag preget av stadig flere restriksjoner, mindre tilgjengelige fiskefelt og økende usikkerhet om hvordan de skal kunne fortsette driften.

Da skulle jeg ønske at flere stilte de samme spørsmålene som fiskerne selv stiller.

Virker tiltakene slik de var ment å virke? Kan resultatene dokumenteres?

Blir konsekvensene for fiskerinæringen tatt tilstrekkelig på alvor?

Og hvordan ser myndighetene egentlig for seg at det skal være mulig å opprettholde et aktivt yrkesfiske i Oslofjorden dersom utviklingen fortsetter i samme retning?

Det er nettopp derfor jeg merker meg at Hvaler FrPs høringsinnspill på mange områder ligger nærmere Norges Fiskarlags vurderinger enn flere av de øvrige høringsuttalelsene.

Det overrasker meg ikke.

Gjennom hele prosessen har vi valgt å bruke tid på å lytte til dem som faktisk blir berørt av beslutningene. Ikke fordi fiskerne nødvendigvis alltid har rett, men fordi de sitter på erfaringer og kunnskap som ingen rapport eller utredning kan erstatte.

Hvaler FrP har derfor sendt inn et omfattende innspill til kommunestyret. Jeg skal ikke påstå at alle kommer til å lese hver eneste side med samme entusiasme som undertegnede, men jeg håper innholdet blir tatt med videre.

Der løfter vi blant annet fram behovet for dokumenterte resultater av nye reguleringer, evaluering av eksisterende tiltak, bruk av fiskernes erfaringsbaserte kunnskap og større oppmerksomhet rundt konsekvensene for fiskerinæringen og kystsamfunnene.

Jeg håper kommunestyret tar med seg tyngden i disse innspillene når Hvalers endelige uttalelse skal vedtas. På Hvaler er vi heldigvis flinke til å være uenige om det meste. Det gjelder også Oslofjorden. Men jeg håper vi kan være enige om én ting: Fiskerne fortjener en tydelig plass i debatten om fjordens framtid.

Når man snakker med fiskerne, møter man ikke mennesker som ber om særbehandling. Man møter mennesker som ønsker å bli tatt på alvor. Mennesker som ønsker at beslutninger skal bygge på dokumentasjon. Mennesker som ønsker at erfaringene deres skal telle når framtidens forvaltning av fjorden skal utformes.

Jeg skal også være ærlig på en annen ting. 

Min skepsis til retningen i Oslofjordpolitikken er heller ikke blitt mindre etter at Sigrun Aasland, tidligere leder av ZERO, overtok som klima- og miljøminister. Det er mulig hun og jeg ser Oslofjorden fra litt forskjellige steder på kartet. Derfor håper jeg hun tar turen til Hvaler og lar seg utfordre av dem som faktisk har fjorden som arbeidsplass.

Det handler ikke om personen, men om retningen.

Jeg frykter at vi vil få mer av den samme politikken som har preget utviklingen de siste årene: flere restriksjoner, flere begrensninger og fortsatt for få svar på om tiltakene faktisk gir de resultatene som ble lovet.

Men kanskje tar jeg feil. Det håper jeg faktisk.

Derfor vil jeg gjerne invitere klima- og miljøministeren til Hvaler. Ikke til et møte i et departement eller et konferanserom i Oslo, men til en samtale med dem som kjenner konsekvensene av politikken på kroppen hver eneste dag.

Jeg stiller gjerne opp både som lokalpolitiker og som tidligere yrkesfisker.

La oss ta den samtalen på brygga. La oss møte fiskerne. La oss diskutere hva som fungerer, hva som ikke fungerer, og hvordan vi kan sikre at en levende Oslofjord også innebærer et levende fiskeri.

For dersom dagens kurs er den riktige, burde det også være mulig å forklare den til dem som berøres mest.

Det er også derfor jeg blir litt oppgitt når enhver innvending mot dagens politikk blir fremstilt som motstand mot miljøarbeid.

For saken handler ikke om miljø eller fiskeri. Den handler om miljø og fiskeri.

Den handler om å erkjenne at en levende fjord ikke bare består av fisk, tang og ålegress. Den består også av mennesker som har havet som arbeidsplass, og som gjennom generasjoner har vært en del av den kulturen og historien som har gjort kystsamfunnene våre til det de er.

For meg er det vanskelig å se for seg en framtidig suksesshistorie om Oslofjorden dersom resultatet blir at fiskerne forsvinner mens vi fortsatt diskuterer hva som gikk galt.

Derfor sitter jeg igjen med én konklusjon etter å ha lest høringsinnspillene. Mange er opptatt av Oslofjordens framtid. Det er bra.

Noen er opptatt av fisk, noen av ålegress, noen av tareskog, noen av karbonlagring og noen av tunikater.

Hvaler FrP kommer nok fortsatt til å være litt opptatt av fiskerne også.

Øyvind Seilø-Arntzen

Gruppeleder, Hvaler FrP

Powered by Labrador CMS