- Jeg kjører motorsykkel, og har lov til å kjøre båter opp til 72 fot, i tillegg til lastebil, vogntog, truck og hjullaster

Det var tilfeldig at jeg valgte å bli yrkessjåfør. Det skal sies at jeg har vokst opp på småbruk, og fikk kjøre bil fra tidlig alder. Jeg liker veldig godt, og har alltid gjort det, å kjøre alt mulig.

Jeg kjører motorsykkel, og har lov til å kjøre båter opp til 72 fot, i tillegg til lastebil, vogntog, truck og hjullaster.

Etter en bilulykke var jeg ute av arbeidslivet i noen år. Skaden i ryggen etter ulykken ble operert, og det ble satt inn en titanprotese. Jeg kom tilbake i en 50 prosent stilling. Men jeg ønsket å jobbe mer, og trivdes ikke så godt med å sitte på kontor.

Jeg tok en utdannelse innen permanent makeup, jeg tok maskinførerbevis, og jeg tok fritidsskippersertifikat D5L, med grunnleggende sikkerhetskurs for sjøfolk, passasjer og krisehåndteringskurs.

Med D5L kunne jeg kjøre båt med passasjerer. Tanken var å tatovere sminke i klinikk i Son, og kjøre RIB på dykketurer, filminnspillinger, og guidede turer i Oslofjorden. Jeg rakk noen dager på innspillingen av Netflix sin 22. juli-film i Oslofjorden, og en del dykketurer før jeg dro videre til anleggsbransjen.

Perfekt avtale

Det var en dykkekompis som så at jeg hadde tatt maskinførerbevis, og han spurte om jeg var utkikk etter ny jobb. Det var jeg, og da formidlet han kontakt med en person i Veidekke som drev snøryddingen med hjullastere rundt terminalen på Oslo lufthavn. Vi tok et møte, og jeg ble lovet jobb. Jeg har veldig mye å takke ham for.

Med kun en muntlig avtale, søkte jeg permisjon fra kontorjobben, og startet mitt eget firma tre dager senere.

Hos Veidekke jobbet jeg som veivokter på en veikontrakt på Romerike om sommeren, og innimellom snøryddingen på vinteren. Det var en perfekt avtale for meg, og jeg jobbet for Veidekke i rundt to år.

Veikontrakten Veidekke hadde var avsluttende, og kontrakten inne på Gardermoen skulle regnes på igjen. I det lå det en viss usikkerhet, så da var tiden inne for å se på andre muligheter.

Jeg tok førerkort klasse C, og YSK på slutten av tiden i Veidekke.

Så sendte jeg en epost til Mesta sentralt. Da tror jeg ikke det tok mer enn to dager før jeg ble kalt inn til en samtale til Mesta i Østfold sør, som resulterte i at jeg begynte der etter kort tid.

I Mesta gjorde jeg alt fra å kjøre foran i brøytetoget på E6 med caway, putebil på E6, og riksveier ved ulykker, veiarbeid, skiltvasker, saltet fylkesveier, og mellom slaga hentet vi salt på kaia i Oslo.

Etter en liten stund ble jeg satt inn som veimester på veiene i Østfold sør. Det er også en veldig variert og fin jobb med mye ansvar.

Jeg ville kjøre i brøytetoget

Helt siden min forrige jobb inne på flyplassen hadde jeg hatt lyst til å kjøre i brøytetoget på Gardermoen. Så når Avinor søkte etter lufthavnbetjenter vinter, var valget enkelt, og selv om jeg trodde det var umulig, så måtte jeg bare søke.

Jeg hadde allerede startet med førerkort på CE da jeg ble tilbudt jobben i Avinor. Men det var vanskelig å få oppkjøringer på denne tiden, samtidig som jeg startet å få dårlig tid. Hadde det ikke vært for Romerike Buss- og Trailerskole på Kløfta sin iherdige innsats, ville jeg aldri rukket å få oppkjøringen så raskt. Men en uke før starten i Avinor var lappen i boks.

Det å få kjøre i brøytetoget i vinter er veldig moro, og jeg stortrives. Det skal også sies at jeg virkelig elsker snø og mye vær, så det kan være derfor dette er helt perfekt for meg.

På Oslo Lufthavn Gardermoen kjører jeg en Mercedes Arocs 530 trekkvogn med Øveraasen RS600 Sweeper. Trekkvognen er egentlig en 8x8, som er bygd om til 6x6 med litt kortere ramme. Den er spesialbygd for nettopp snøryddingen på flyplassen. Den er 28,3 meter lang, og skjæret er 11,6 meter bredt og har ryddebredde på 7,5 meter.

Jeg tror på det å finne en jobb du trives såpass godt med at det ikke alltid føles som en jobb. Da blir man ikke så sliten, og man har fine arbeidsdager, selv i hektiske perioder.

I tillegg til brøytejobben kjører vi alt fra små feiebiler, sugebiler, krokbiler med kasse, biler med kjemi (de som har vært her endel lenger enn meg), truck, hjullastere, hjulgravere (for de som har erfaring med de) og mye mer.

Det er veldig variert, og gir en helt unik erfaring, samtidig som det gir store muligheter for læring.

Samtidig er jeg klar over alt jeg ikke kan, og takker gode kollegaer på et helt supert vaktlag og en veldig fin vaktsjef, både for tålmodigheten og den gode hjelpen til å lære i vinter.

Jeg tenker nok en gang at det er godt man ikke vet hvor lite man kan, for da hadde man kanskje ikke turt.

Hvor veien går videre vet jeg ikke, men at «veien blir til mens man går» er helt sikkert, samtidig som jeg tenker «at stillstand er tilbakegang». Man må bare fortsette å lære, og utvikle seg, så er det vel «begrenset hvor dritt det kan gå».

Kunne vært livsfarlig

Den første gangen jeg skulle kjøre lastebil alene, skulle jeg flytte en graver med maskinflak for firmaet til samboeren min og broren hans. Dette var på Holmlia i Oslo.

Bilen var ny, maskinflaket langt, og bilen hadde kameraer i stedet for speil. Jeg kjører inn på en tom parkeringsplass utenfor en matbutikk. Dette var klokken 07.00 om morgenen, så det var fremdeles mørkt.

Jeg rygger tilbake for å stå lettest mulig til for å kjøre ut igjen. Det jeg ikke så, var at bak meg hadde en svart varebil kjørt inn og parkert. Det endte med at jeg rygget, og tredde maskinflaket nesten en meter inn i varebilen. Det vil jeg si var en heller pinlig opplevelse, og lite morsom begynnelse på karrieren.

Jeg hadde også en ubehagelig opplevelse første gang jeg skulle kjøre med caway (sideplog) for Mesta på E6 i Østfold.

Dette var et av de få snøfallene som kom i 2020, og vi var på vei sørover mot svenskegrensen. I det jeg pakker inn skjæret på cawayen, kaster en bil seg utenfor skjæret på banketten, i et forsøk på å kjøre forbi. Dette kunne vært livsfarlig, og hadde jeg startet med å ta inn cawayen 5-10 sekunder senere, ville bilen blitt truffet.

Vi så mange fæle forbikjøringer av brøytetoget der nede. Folk burde tenke seg litt bedre om før de kaster seg inn på en avkjøringsrampe, og ned en påkjøringsrampe for å kjøre forbi brøytetoget på utsiden. Det skaper mange veldig farlige situasjoner.

Jeg har også kjørt en del putebil på E6, og det kan også være ganske «spennende». Det er ikke få ganger man «sniddes» av svimete sjåfører som driver med alt annet enn å kjøre bil.

God humor er aldri feil

Det som er viktig for meg i hverdagen er at sikkerheten ivaretas, forutsigbarheten er der, trivselen på plass, og at man har fine kollegaer. God humor er aldri feil. I tillegg liker jeg at utstyr, og at bilene er i orden.

Jeg liker meg nok best på Østlandet. Det er også veldig behagelig å kjøre innenfor porten på flyplassen, hvor man er ganske beskyttet, og alt foregår i svært ryddige former.

Det er mye mer å tenke på ute på veiene hvor det mye folk, mer sinne og frustrasjon, og det er så mye annet som skjer.

På fritiden bruker jeg nå mye tid på en hundevalp som akkurat har kommet til oss, importert fra Tsjekkia.

I tillegg har jeg/vi dykket en del rundt i verden. Jeg kjører motorsykkel, skyter, padler kajakk, og vi hadde båt til inntil nylig. Så har vi de siste to årene bygget oss nytt hus, og man vil nesten ikke tro hvor mye tid som går med til det.

Til slutt vil jeg gjerne si at jeg har vært veldig heldig med mine arbeidsplasser, men også komme med en liten huskeregel til de unge, og kanskje spesielt jenter, som ønsker å bli yrkessjåfører og vil jobbe i anleggsbransjen.

Min erfaring er: Du blir aldri kritisert av de som jobber like hardt, eller hardere enn deg.

Mona Louise Schau Hermansen

Brøytebilsjåfør på Oslo Lufthavn Gardermoen