Spjærøy – øya der de bygget båter og tok ut torv til brensel

Artikkelforfatter

Paul Henriksen

• Daglig leder i Hvaler Kulturvernforening
• Politisk aktiv og medlem av Hvaler kommunestyre for Arbeiderpartiet
• Tidligere ordfører i Hvaler (2003-2007)
• Tidligere leder av komiteen for Bygdeboka Hvaler - Samtidshistorie, 1945-2000.
• Medforfatter til magasinet "Hvaler - Fra en skole til en skole"
• Mangeårig medlem av styret i Oslofjordens Friluftsråd (8 år).

Båtbyggeriet i Kjellvika

I Kjellvika på Spjærøy ble det etablert et fast båtbyggeri i 1930 av Ole Martin Olsen. Hans tre sønner Jens, Barthold og Severin fortsatte virksomheten. Disse bygde båter også flere andre steder enn i Kjellvika. Barthold og broren Jens bygget bl.a. noen skøyter (Hvalerskøyter) i friluft her ytterst i Skjelsbusundet hvor den kjente båtbyggeren Collin Archer besøkte Olsen-brødrene. Archer ønsket å studere konstruksjonsmåten på den klinkbygde Hvalerskøyta og ville gjerne se denne på land som inspirasjon for byggingen av sine redningsskøyter

Når det gjelder virksomheten for øvrig i Kjellvika , så bygde de flere typer båter; motorsnekker ,enkelte plattgattere, små skøyter og ikke minst vadbåter som var populære før Spjærøykrysserne ble bygget. Fra slutten av 40 tallet var det stort sett kryssere som ble bygd.

Hvalerbåten

For orden skyld vil jeg nevne at når begrepet "Hvalerbåten" benyttes er det fordi dette var den gamle betegnelsen på denne østnorske båttypen som både ble brukt til losing, fiske og frakt.

Det er lite skriftlig materiale å se til når det gjelder selve tradisjonen med å bygge Hvalerbåten. Heller ikke er det gjennomført systematiske intervjuer med gamle båtbyggere for å ta vare på den kunnskapen de har ervervet gjennom generasjoner. I så måte representerer båtbygger Thor-Ivar Olsen, en av de tre båtbyggerne i prosjektet med å bygge en kopi av en losskøyte anno 1860, et unntak (Se avsnittet under) Med bestefar, far og onkler som tidligere drev båtbyggeri i Kjellvika på Spjærøy kunne han supplere de to andre båtbyggerne med detaljer i konstruksjonen.

Denne manglende dokumentasjonen av Hvalerbåten formidlet av personer som i sin tid bygget disse båtene, skiller seg fra hva tilfellet er i de nordligste delene av landet der en rekke intervjuer ble innhentet bl.a. i forbindelse med firebindsserien om Nordlandsbåten og Åsfjordsbåten (Gunnar Eldjarn og Jon Godal, Båtstikka 1990).

Helt uten historisk materiale er vi imidlertid ikke. I 1867-1868 utga Eilert Sundt boka "Om husfliden i Norge". Her er det et kapittel om "Hvalerøerbaaden" der kilden er John Le Gassicke Goodchild, en engelskmann som kom til Hvaler i 1820 årene og ble en sentral mann i bygda, bl.a. som ordfører. Han døde på Hvaler i 1878. Goodchilds beretning er bevart i Nasjonalbiblioteket og gjengitt i tidsskriftet «Folkevennen som Eilert Sundt redigerte.

Hvalerbåtens beskaffenhet og bruksområder

Det som bl.a. bidro til at Goodschild fortsatte sine skriverier om «Hvalerøerbaadene», var at det i forbindelse med fiskeriutstillingen i Bergen i 1865 ble gjennomført en større kappseilas mellom norske bruksbåter der en Hvalerbåt tilhørende postmester Edvard Møller, seilt av fiskeren Barthold Johannessen Spier fra Spjærøy, vant seilasen.

Fortsatt med referanse til Goodschild var ikke "Hvalerbaad og Lodsbåt" det samme. Han skriver at den siste har sitt opphav i den første, men at det ikke alltid er et klart skille mellom dem. Han understreker at losbåtene har "… en Forskjel i deres Bygningsform, som skal give Hvalerøerbaaden et stort fortrinn i Seilads…" Dette fortrinnet er at båtene er bygget i eik, noe som fordyret losbåten med rundt 100 spesidaler i forhold til en båt bygget i furu ( f.eks. båter bygget for fiske). 

"Lodsen maa have Egebaad for at kunne modstaae Stormen og Søens Magt». Losbåten måtte m.a.o. bygges i et sterkere materiale (eik) for ikke å bli knust av sjøen under harde kryss. Allerede etter rundt 10 - 12 års bruk som losbåt, ble de grunnet slitasje tatt ut av tjeneste og gikk over til å bli brukt under fiske eller frakt der påkjenningene på båten ikke var de samme som under losing. 

Hvalerbåter som ble bygget primært for fiske eller fraktoppdrag, var bredere og mer stabile enn losbåtene som skulle krysse raskt ut til møtende skip og forhåpentligvis ta losgutten raskt tilbake til hjemhavn.

Flerveis inspirasjon til utvikling

I bygdeboka "Havet var leveveien" av Inger Jensen 1993, blir det lagt vekt på at båtens utforming forteller om kontakter ut over Norges grenser. De store sildefiskeriene i Oslofjorden og langs Bohuslänkysten på slutten av 1700-tallet og langt inn i det 18de århundre, med betydelige innslag av fiskere fra Skottland og Holland, ga impulser til utviklingen av bruksbåter og da først og fremst klinkbygde båter. Dette er byggemåten der bordene (omfar) overlapper hverandre og bindes sammen med trenagler. Disse båtene ble etter hvert bygget så vel på Koster, i Onsøy, på Hvaler som i andre deler av det østlige Norge, men der Hvalers båtbyggere skulle lede an, derav betegnelsen "Hvalerbåten".

Prosjekt "Arnt Otto" 2021 - 2025

I erkjennelsen av at det var få skrevne kilder og ingen tidsvitner som kunne gi et fullgodt bilde av byggeprosessen rundt en Hvalerskøyte, besluttet styret i Hvaler kulturvernforening å fylle hullet i vår kunnskap om denne båttypen gjennom å bygge en slik båt fra bunnen av. I dette vedtaket var det imidlertid en klar premiss, nemlig at dokumentasjon, både i form av bilder og tekst, måtte være en viktig side ved prosjektet, noe Riksantikvaren ga støtte til. 

Båten ble bygget av Andreas Pagander og Gunnar Eldjarn med verdifulle bidrag fra ovennevnte Thor Ivar Olsen. Prosjektet ble ellers støttet med gode bidrag både fra Hvaler kommune og Sparebankstiftelsen DNB (Håndverksløftet).

I september 2021 startet byggingen av båten på 31 fot. Tre år senere, 12. oktober i 2024, ble den sjøsatt og døpt «Arnt Otto» etter en av initiativtakerne til prosjektet, Arnt Otto Arntsen, som gikk bort i juni 2020. I 2025 skal båten rigges med mast og seil.

Utdrag av artikkel skrevet av Paul Henriksen i Østfold Historielags hefte Wiwar nr 1 - 2022

Torvmyra – en avstikker fra kyststien gjennom Lindalen

Mangelen på brensel under første verdenskrig 1914-1918 gjorde at kommunen anskaffet en torvmaskin som ble brukt til å lage torvbrikker. Dette var ett av flere tiltak som ble satt inn for å bedre forsyningssituasjonen for befolkningen. Ikke minst var brenselssituasjonen en utfordring. I 1917 foretok derfor kommunen en registrering av torvmyrer. 

Det norske Myrselskap fant to myrområder på Hvaler som kunne utnyttes, Spjærøymyra og Storemyr ved Sandbrekke på Kirkøy. Kommunen sikret seg begge disse myrområdene og anskaffet to maskiner for å produsere torvbrikker.

Det er anlagt en kyststitrasé til området ved Spjærøymyra der det er satt opp informasjonstavle om dette kulturminnet.

Vraket av slaveskipet Christiania

Teksten under er hentet fra informasjonstavle på Sand, Spjærøy der vraket av skipet ligger synlig. Informasjonstavlen er satt opp i fellesskap mellom Norsk Maritimt Museum, Hvaler kommune og Viken fylkeskommune

Christiania ble bygget i USA i 1858 og gikk i frakt med kinesiske jernbanearbeidere til California. Forholdene ombord var så dårlige at en av tre kinesere døde under overfarten. På grunn av dette ble skipet kalt "slaveskip".

Det var først i 1866 da skuta ble kjøpt til Horten at den fikk navnet Christiania. Dette var en tid da mange nordmenn utvandret til Amerika og skuta gikk inn i denne farten med 319 immigranter og et mannskap på 18.

I 1894 losset skuta salt ved Varangerfjorden og lastet senere plank i Arkhangelsk. I en islagt fjord ble skroget skadet. På grunn av dette ble skuta i 1898 solgt til Fredrikstad. Den ble rigget ned og gjort om til lekter for trelasthandelen. Den ente sine dager på Sand, Spjærøy der baugen fortsatt er synlig over vann.

Som vrak eldre enn 100 år er dette vernet etter kulturminneloven.