Stenindustrien ga "brød" på bordet og grunnlag for to historiske bygg på Spjærøy

Artikkelforfatteren

Paul Henriksen

• Daglig leder i Hvaler Kulturvernforening
• Politisk aktiv og medlem av Hvaler kommunestyre for Arbeiderpartiet
• Tidligere ordfører i Hvaler (2003-2007)
• Tidligere leder av komiteen for Bygdeboka Hvaler - Samtidshistorie, 1945-2000.
• Medforfatter til magasinet "Hvaler - Fra en skole til en skole"
• Mangeårig medlem av styret i Oslofjordens Friluftsråd (8 år).

Kilder

• "Sten" - Om stenindustrien på Hvaler, Ulf Hjardar, Elva Forlag
• Lokalhistorisk oppslagsverk – Ulf Hjardar
• Hvaler Arbeiderpartis Kvinneforening – Kathrine Lorentzen Sandstrøm, Hefte utgitt av Østfoldmuseene 2013
• Diverse protokoller og artikler om Folkets Hus på Spjærøy

Granittbeltet mellom Gullmarsfjorden ved Lysekil i sør til Østfold i nord er, et 13 - 14 mil langt og 1,5 mil bredt område. I dette området, på svensk og norsk side, finner vi tydelige spor etter stenindustrien som spesielt var stor fram til første verdenskrig. 

Men også i årene helt fram til vår tid, ga granittbruddene brød på bordet. På Spjærøy innebar stenindustrien at det ble åpnet en rekke brudd både på Sand og Dypedal i tiden rundt 1890. Her finner vi to bygninger, Folkets Hus (1898) og Spjærøy kapell (1891) som spesielt er knyttet til denne eneste industrihistoriske perioden på Hvaler.

Kapellet som ble til Spjærøy kirke

Som vel kjent fikk Hvaler et større kirkebygg på Kirkøy allerede på 1100-tallet. I mange hundre år, med til dels sterke krav til befolkningen fra presteskap og konge om fast tilknytning til kirken og kirkens handlinger, var det å komme seg til kirken en dyd av nødvendighet. Skulle du i tillegg bryte med kirkens grunnleggende normer, vanket det straff i form av utestengelse fra det kirkelige fellesskap i kortere eller lengre tid. 

Dette hjemlet i Christian Vs Norske lov av 15. april 1687. 

Uansett var veien lang og til dels farefull for folket fra de vestre øyene når de skulle i kirken. For mange innebar det å gå over land til nærmeste båtskyss, ofte innebar det i opprørt sjø. På Kirkøy var "landingsplassen" for kirkefolket enten på Grønne Bakke ved Røsshue eller i Ørekroken.

Etter hvert vokste kravet om å få, i det minste, et kapell på den vestre delen av øysamfunnet. Det ble ikke uventet en lengre diskusjon om dette, der det blant annet kom forslag om å rive middelalderkirken og bygge en ny kirke i Korshavn. 

Heldigvis falt dette forslaget raskt bort.

Opplysningstidens krav til organisering av samfunnet, større grad av bevissthet om befolkningens rettigheter, generelt bedrede økonomiske forhold, økning i folketallet og fremveksten av stenindustrien, bidro imidlertid til at Hvaler herredstyre 26. mai 1887 besluttet å bygge et nytt kapell med 175 sitteplasser.

To år senere, 22. mai 1889, ble grunnstenen lagt ned. På den er en sølvplate med teksten "Dypedals Kapell reist Aaret 1889 til Vaar Herres Jesu Christi Ære og Hvaløers Menigheds Gavn" montert. 

Arkitekt var Jacob Wilhelm Nordan, mens murmester Peder Emanuelsen Utengen fra Kirkøy ledet oppførelsen. 

Kapellet ble reist i granitt, hugget ut av fjellet i området Lindalen og Sand. Bygningen stod ferdig i 1891. Innvielsen fant sted 24. juli 1891. Til stede var prostiets biskop, Carl Peter Parelius Essendrop, og størstedelen av dets presteskap. Biskop Essendrop stod for innvielsen, med assistanse av tilstedeværende prester.

Bygget er pusset opp flere ganger, blant annet i 1941, 1958, 1989 og senest i 2024. Den benevnes i dag som kirke.

Kirken på Spjærøy, bygget av nærliggende granitt, er med det et vitnesbyrd om den sammenheng bygget står i, om vi ser på kirker både i vårt område med Kråkerøy kirke og ikke minst med rekken av tilsvarende kirkebygg på Bohuslänskysten.

Folkets Hus på Spjærøy – Norges lengst fungerende (utdrag av tale som undertegnede holdt i 2008, på 110 års jubileet for Folkets Hus)

La oss ta steget tilbake til midten av 1890-tallet. Godt fjell er funnet flere steder på Hvaler. Ikke minst peker steder som Sand og Dypedal på Spjærøy seg ut med fjell som ser ut til å gi muligheter for produksjon og eksport av gatesten til mange land både i Europa og Sør-Amerika. 

Ja, her kan det bli god produksjon, arbeid og fortjeneste i mange år, forteller stenrederen fra firmaet Fredrikstad Stenindustri A/S, som leier strandområdene, "områder som ikke tjener til annet enn beitemarker for en og annen sau", som rederen uttrykker det. 

Fra Bohuslän, Torsnes og Halden kommer det stenhoggere som ønsker arbeid for det daglige brød. I overfylte brakker på Skjeldsbu, Flinkeløkka og Sand stuer de seg sammen.

Mange har koner og barn med. Trangboddhet til tross; det er oppgangstid på Hvaler, Spjærøy er sentrum for den industrien som nå vokser fram. På Dypedal bidrar stenhoggerne til at det er blitt bygget ny kirke. Stenen henter de fra nærområdet i Lindalen.

Stenrederne i Fredrikstad Stenindustri AS er harde i forhandlingene med det nystiftede Norsk Stenhuggerforbund. En dag kommer meldingen om at rederen har gitt beskjed om 10 % nedslag i lønna. Da kvelden kommer stuer 30 mann seg sammen til møte i smia på Dypedal. Flere må stå ute, der novemberregnet pisker inn fra nordøst. Alle vil de høre appellen til den svenske agitatoren som er sterkt påvirket av den syndikalistiske bevegelsen SAC i Bohuslän, og med mange års erfaring som stenhogger i Hunnebostrand.

"Hold ut" er hans budskap, "samhold og styrke er vårt våpen" - "sammen skal vi skape et sosialistisk samfunn uten klasser og hierarki". 

Da kvelden var omme, er konklusjonen klar. Stenhoggerne går til streik. Det blir flere møter i smiene både på Dypedal, Sand og på Skjelsbu.

Kampen for det daglige brød blir en hard kamp, men nå har også en ny tanke blitt reist, ja, nettopp av Spjærøy Stenhuggerforening. Vi trenger et hus, et hus der vi ikke er splitte, der vi kan samles i kampen mot stenrederne. 

Ved Iddefjorden har stenhuggerne allerede fått reist et Folkets Hus. Nå er det vår tur. Tomt blir skaffet på Oppdal på Spjærøy. 

Penger blir samlet inn, og i august 1898 står Folkets Hus klart til å bli åpnet. Det er fest til den tidlige morgen. 1898 er også året da vi ser andre spirer til det demokratiet vi i dag verner om – alminnelig stemmerett for menn innføres.

Landskvindestemmerettsforeningen etableres, og Norsk Skuespillerforbund stiftes. Det er kun sju år til Norge skal rive seg løs fra Sverige.

Folkets Hus på Spjærøy ble raskt et samlingssted for det som skulle bli en av datidens sterkeste faglige sammenslutninger, Hvaler Stenhuggeriers Arbeiderforening. Foreningen var tilsluttet Norsk Stenhuggerforbund. 

Folkets Hus ga de fagorganiserte en bedre ramme for sin faglige og politiske virksomhet, i tillegg til at Arbeiderpartiet (1904), Hvaler Arbeiderpartis Kvinneforening (1909) og Ungsosialistene med Johan Ny i spissen (1910), avholdt sine møter her. 

"Huset" skulle imidlertid komme til å gi rom også for en rekke andre aktiviteter. Det kulturelle og folkeopplysende arbeidet fikk, i tråd med arbeiderbevegelsens idealer, også sin plass på Folkets Hus med et større utvalg av bøker – "Folkebiblioteket". 

Fra 1910 ble huset brukt av avholdsforeningen Verdandi. I tillegg fungerte huset i mange år som tilholdssted for hornorkesteret og revygrupper, men ikke minst ble Folkets Hus et samlingssted for sosialt samvær og dans.

Selv om Folkets Hus har vært i jevnlig bruk i alle år siden åpningen i 1898, så var det imidlertid åpenbart at forfallet etter hvert meldte seg. 

Tidlig på åttitallet var det klart at taket var i ferd med å bryte sammen, i tillegg til at en rekke andre bygningsmessige forhold ropte på vedlikehold og utbedring. En arbeiderpartiveteran uttrykte det på sin måte: "Huset var i en så dårlig forfatning at vi så en annen vei når vi passerte". 

Noe måtte med andre ord gjøres, og det ble også gjort.

Ildsjeler organiserte dugnadslag, og ved 100-års jubileet i 1998 var det registrert 1400 dugnadstimer fordelt hovedsakelig på to perioder. En på åttitallet og en senere på nittitallet. 

Det var derfor ikke uten grunn at Folkets Hus mottok kommunens byggeskikkpris ved 100-årsjubileet. 

Stenhoggernes mangesidige aktiviteter er nå historie, men fortsatt har Hvaler Arbeiderparti sine møter i dette historiske bygget. Arbeiderpartiet står ikke lenger som eier. En egen stiftelse er dannet som åpner for større bruk av huset også utenfor arbeiderbevegelsens aktiviteter. Dette understrekes gjennom den brede aktiviteten som i dag er i huset, både gjennom utleie til private arrangementer, hagelagets møtevirksomhet, Arbeiderpartiets møter og til sosiale treff som Old Boys og "Damenes".

Huset har m.a.o. tatt tilbake mye av sin tidligere funksjon som kulturhus. Sammen med Spjærøy kirke (bygd i granitt), de gamle brottene med smia og maskinhuset i Brottet Kystkultursenter, fremstår Folkets Hus på Spjærøy i dag som det fremste bevarte kulturminnet vi har fra Hvalers eneste industrihistoriske periode.

"Ned med rusdrikken, tronen, alteret, sværdet og pengevesenet"

På midten av 1800-tallet starter en befolkningsvekst på Hvaler som skulle nå toppen i 1910 med et innbyggertall på 4279, med andre ord rundt 600 under dagens tall. 

Den første bølgen av innflyttere kommer som følge av at silda igjen finner veien til Hvaler. De mange salteriene ble et vitnesbyrd på stor aktivitet, ja, også rikdom. 

Ut over de normale motsetninger som gjerne oppstår mellom stedlig befolkning og de som flytter inn, representerte ikke sildefiskerne idéer som i nevneverdig grad provoserte samfunnet for øvrig.

Det skulle imidlertid mange av stenhoggerne gjøre som på søken etter arbeid slo seg ned på Hvaler fra midten av 1880-tallet. Ja, ved folketellingen i 1910 var 11% av dem som var folkeregistrert på Hvaler født i Sverige.

Vel skapte denne nye industrien arbeid til mange av bygdas egne menn. Nå kom imidlertid en ny gruppe inn, svenske stenhoggere, mange av dem arbeidsledige og radikalisert gjennom en store arbeidskonflikter på Bohuslänkysten. Ved feiringen av 1. mai på Hvaler i 1912 kom de radikale, sosialistiske og anarkistiske tankene klart til uttrykk da Ungsosialistene deltok i toget med faner der budskapet hadde klare anslag mot borgerskapets verdier.

Selv om det først og fremst var militarismen Ungsosialistene gikk til kamp mot, rettet de også sine knyttede never mot alkoholen, tronen, kirken og pengemakten. Det var med andre ord et kraftfullt og mangesidig budskap de tre hundre i toget på Spjærøy ble invitert til å stille seg bak. 

I det ellers så konservative Hvaler, var det ikke rart mange sprang og gjemte seg da toget passerte. Ja, så provosert ble en lokal bonde at han tømte gjødselkjelleren for å markere sin motstand mot "de radikale agitatorene". Svar ble straks avgitt da toget stoppet opp og deltagerne sang "Internasjonalen".

Disse motsetningene er for lengst historie. Borte er også mange av de fanene som de radikale stenhoggerne bar. Et tydelig, men fortsatt godt bevart minne om Ungsosialistene er imidlertid fortsatt å finne gjennom inskripsjonen i en sten ved veien til Storengkilen på Spjærøy. Det pasifistiske budskapet har fortsatt sin klare appell inn i dagens samfunn – "Du skal ikke dræpe du".

Se den unike NRK-dokumentaren fra 1966 om Stenhuggerne på Dypedal (Videoen hentet fra YouTube) . Videoen er benyttet i en rekke sammenhenger, blant annet er det gitt tillatelse til å ta ut stillbilder fra videoen.

Et håndverk som forsvinner - Stenhuggerne på Dypedal NRK 1966

NB: Det tar noe tid før filmen kommer i gang.