Vern av Hvalers ytre kyst, en stor og god historisk arv

Vi står ved den kulturhistoriske reisens slutt

Med denne artikkelen har vi kommet til den syttende og siste, med besøk til mye av det Hvaler har å fremvise av historiske bygg, kulturlandskap, næringsvirksomhet, hytteliv og spesielle historiske hendelser. Innimellom har jeg også gitt plass til møte med personer som både i det stille, og i kraft av posisjoner, har hatt viktige roller i Hvalersamfunnet.

Disse ukentlige artiklene gir selvsagt ikke en fullstendig beskrivelse av øysamfunnet Hvaler, men er et forsøk på å lage en lettlest oversikt over relevante forhold, materielle og immaterielle, som har preget oss både i historisk tid, og i vår nære fortid. Håpet er at denne upretensiøse serien kan utfylles der det åpenbart er behov for ytterligere informasjon .

At det er mye å ta av har jeg til fulle erfart gjennom de mange kildene jeg har kunnet benytte meg av. Mange er det som opp gjennom årene har bidratt til Hvalers historie, men der noen skiller seg ut. Her vil jeg trekke fram fire navn; Andreas Madsen med sine mange roller i det historiske arbeidet og med flere skrevne dokumenter, Gudrun Høibo med sine to bind "Gårder og slekter," Inger Jensen med bygdeboka "Havet var leveveien, og sist, men ikke minst Ulf Hjardar med sin mangesidige og mangeårige produksjon av bøker og hefter fra "Hjembygda Hvaler". 

Uansett, takk til dere alle for at jeg har kunnet øse av den informasjon dere har gravd fram og formidlet. Jeg har lært mye, kanskje jeg har bidratt til at også du har blitt tilført kunnskap.

Vennlig hilsen Paul Henriksen

 

I denne artikkelserien er det først og fremst de materielle verdiene i form av bygninger som har dominert. Denne fortellingen vil ikke være fullstendig uten også å ta med den mangeårige innsatsen som Oslofjordens Friluftsråd (OF) har stått for fra stiftelsen i 1933. og som i de første ti-årene etter krigen ga grunnlag for rundt 60 servituttavtaler på Hvaler (der eierne frasier seg bruksretten, men beholder eiendomsretten). Den første avtalen om sikring av arealer for allmennheten ble inngått allerede i 1940 for området Storesand med Døvika, den neste for sikring av Akerøya med Festningsholmen og Vesleø. De kommende årene skulle det bli inngått mange slike avtaler.

I festskriftet for Oslofjordens Friluftsråd (OF) "25 år for Oslofjorden", kommer daværende sekretær i OF, Eyvind Alnæs, med takk til de ildsjelene og offentlige myndigheter langs fjorden som "ut fra hengivenhet for friluftsliv eller ut fra forståelse for dets verdi for kropp og sinn, har bidratt til at kysten rundt Oslofjorden har de felter av fri natur som i dag er reddet for etterslekten". 

En av dem som Alnæs nevner med navn er daværende formannskapssekretær Andreas Madsen fra Hvaler. Avslutningsvis i sine kommentarer gir Eyvind Alnæs også en takk til fremsynte grunneiere med følgende ord: 

"Ved avslutning av denne oversikten over vernede områder er det naturlig å uttrykke en takk til de grunneiere fjorden rundt som ut fra forståelse for medmenneskers behov for friluftsliv, har bidratt til at viktige friarealer har blitt varig sikret".

Avtaler om sikring av Storesand med Døvika, og Akerøya med Festninsholmen og Veslø var de første avtalene som ble inngått på Hvaler der OF var avtalepart.

Nasjonalparken Ytre Hvaler – offisielt åpnet 09.09.2009.

I 1981 pekte Stortinget på viktigheten av å opprette flere verneområder i Norge. Som en følge av denne oppfordringen fikk Statens Naturvernråd i oppdrag av Miljøverndirektoratet å utarbeide en landsplan for nye nasjonalparker og verneområder. Dette resulterte igjen i en offentlig utredning som i neste tur ble lagt ut på høring av Miljøverndepartementet i 1987. I denne høringsrunden var det at fylkesmannen i Østfold (i dag Statsforvalteren), spilte inn et forslag om et større verneområde ved Østfoldkysten. Dette forslaget ble tatt vel imot i departementet med anbefaling om videre oppfølging.

Den 2. juli i 2004 kunne Fredriksstad Blad fortelle at det "Blir nasjonalpark". Området som ble kunngjort som Norges første marine nasjonalpark skulle ha yttergrense mot Struten og Seilø på Vesterøy. Med denne rammen ble både Fredrikstad og Hvaler vertskap for den nye nasjonalparken på 354 kvadratkilometer, hvorav 14 kvadratkilometer utgjøres av arealer på land. 

Innenfor dette området er det ingen bolighus, men rundt 50 hytter. 

Her skal legges til at en vesentlig del av det landbaserte arealet var allerede sikret gjennom servituttavtalene som OF hadde inngått avtale om på 50- og 60-tallet.

Området som skulle bli vernet, omfattet blant annet Hvalerdypet ned mot 470 meter, og flere korallrev, blant annet det som ble kjent som Tislerrevet, med både levende og døde koraller. Totalt fant havforskerne 503 levende korallkolonier av ulik størrelse på revet. Allerede fra 2004 ble det innført totalforbund mot reketråling på Tislerrevet.

Med saken om opprettelse av en marin nasjonalpark i området utenfor Hvaler på bordet, startet en lengre høringsprosess og 11 møter i fylkesmannens rådgivende organ. Dette var et bredt sammensatt utvalg med fagpersoner, representanter for kommunene Fredrikstad og Hvaler, ved ordførerne Ole Haabeth og undertegnede Paul Henriksen, fylkeskommunen, fiskerimyndighetene, grunneiere, frivillige organisasjoner og Oslofjordens Friluftsråd.

Den politiske behandlingen av høringsdokumentet i kommunestyret på Hvaler skulle komme til å bli svært krevende og dominerte store deler av denne kommunestyreperioden. Debatten var til dels hard bl.a. knyttet til påstander om at de trålfrie sonene ville «drepe» rekefisket. Dette en debatt der partiene som var mot opprettelsen av parken «skjøv» fiskerne foran seg i argumentasjonen. Daværende fylkesmann (i dag statsforvalter) Anne Enger, som ellers var en stor støtte for meg som ordfører i arbeidet for nasjonalparken, sammenlignet stemningen på et folkemøte i Hvalerhallen med det hun opplevde på det heftigste under EU-debatten i 1994. Det sier ikke rent lite.

Ved den endelige behandlingen i kommunestyret stemte Arbeiderpartiet, SV og to utbrytere fra Høyre for et kompromiss om trålfrie soner og sikret med det flertall for parken. Frp og SP argumenterte sterkt imot. Det samme gjaldt deler av Høyre. I dag opplever jeg at det er bred oppslutning og stolthet over at Hvaler, sammen med Fredrikstad, er «vertskap» for Norges første marine nasjonalpark som ble innviet med kongelig besøk og fellesarrangment på Skjærhalden 09.09.2009, der også opprettelsen av Kosterhavet nasjonalpark ble markert. Her deltok bl.a. Kronprins Håkon Magnus, Sveriges kong Carl Gustav og daværende miljøvernminister Erik Solheim. I 2013 ble også Færder nasjonalpark åpnet slik at de tre marine nasjonalparkene dekker et betydelig område for å sikre unike marine naturverdier.

Sjømat smakte både for kongelige og de av oss som i flere år jobbet sammen for å få etablert nasjonalparken. Her sammen med Monika Olsen, den gang påtroppende nasjonalparkforvalter. Norges stolthet Christian Radich var arena og flott ramme for store deler av markeringen 09.09.2009.

Ytre Hvaler nasjonalpark - sjømerker og trolløyer

Avslutningsvis i dette kapitlet skal vi beholde fokus på det som er knyttet til de helt sjønære områdene, nemlig sjømerker og "trolløyer". Følgende er utdrag av en artikkel skrevet av Ragnar Tønder i bladet Fanglina nr 2 – 1993.

I seilskutetiden var fortøyningsbolter/ringer (også kalt "trolløyer") som var satt ned langs vår værharde kyst gull verdt. Vi må anta at også de mange småbåteierne som ferdes langs kysten i dag, setter pris på disse historiske fortøyningsfestene når de har funnet en god og trygg uthavn for natta.

Fortøyningsfestene ble satt på steder som lå i le for sjø og vind. Beklageligvis er mange av disse rustet bort, slitt ned av vær og vind eller har måttet vike plassen for annen virksomhet.

For hundre år siden sto disse fortøyningsfestene høyt i kurs. Festene var fritt omsettelig og kunne benyttes som pant for lån. Disse festene gå kjærkommen inntekt for befolkningen langs kysten i form av fastsatt leie for feste av fartøyene.

 Fortøyningsboltene/ringene ble også et kulturelt bindeledd mellom utenlandske sjøfolk og befolkningen i uthavnene. Det kunne dreie seg om temmelig langvarige opplag i harde isvintre og mannskapet på skipene i opplag ble svært ofte behandlet som gjester og opptatt i vennekretsen

I Norge ble det opprettet et eget ringvesen så tidlig som i midten av 1600 tallet. Ringvesenet utstedte ringprivilegier til privatpersoner. Et slikt privilegium ble etter hvert ganske verdifullt etter som trafikken langs kysten økte.

Fra 1820-årene ble det satt ned en hel del ringer og bolter av staten. Arbeidet ble utført av arbeidslag som reiste rundt med fast beløp for hver ring/bolt som ble satt ned

Ringvesenet var i funksjon helt opp til 1922 da arbeidet ble overtatt av statens Havnevesen Det var da i alt rundt 12000 offentlige fortøyningsfester langs kysten.

Hvis man ble knepet i å øve hærverk på fortøynings-innretningene kunne det gi straff på 3 til 5 års tukthus for menn og 3 til 5 års forbedringshus for kvinner.

I nyere tid, før telefonen kom til uthavnene hadde disse jernringene også den funksjon at de ved spesielle situasjoner for å påkalle oppmerksomhet ble slått hardt mot fjellet. Da telefonen etter hvert kom på plass på en stasjon, ble denne påkallingsmetoden brukt for å varsle at det var telefon- beskjed. Ungene var de som ofte fikk lov til å slå med ringen, men kun når det var nødvendig.

I 2010 ble det satt i gang et viktig restaureringsarbeid av disse maritime kulturminnene på Hvaler. Dette etter initiativ fra daværende leder for Skjærgårdstjenesten på Hvaler, Eivind Børresen. Prosjektet ble hovedsakelig gjennomført som et frivillig dugnadsprosjekt, men med betydelig assistanse fra Skjærgårdstjenesten og godkjent av Kystverket.

Hele rapporten med illustrerende bilder finner du på følgende link: Sjømerker og trolløyer