Hytte- og ferieliv på Hvaler, fra privilegium for de få til mulighet for de mange

Artikkelforfatter

Paul Henriksen

• Daglig leder i Hvaler Kulturvernforening
• Politisk aktiv og medlem av Hvaler kommunestyre for Arbeiderpartiet
• Tidligere ordfører i Hvaler (2003-2007)
• Tidligere leder av komiteen for Bygdeboka Hvaler - Samtidshistorie, 1945-2000.
• Medforfatter til magasinet "Hvaler - Fra en skole til en skole"
• Mangeårig medlem av styret i Oslofjordens Friluftsråd (8 år).

I 1977 ble Hvaler hytteforening stiftet på Åttekanten skole med Martin Sørlie Nilsen som leder. Det skulle m.a.o. gå temmelig nær 100 år fra den første "hytta", Dahllsberg-villaen på Nordre Sandøy, ble bygget til hyttefolket fant å organisere seg i Hvaler hytteforening. La oss ta en kortfattet reise i det som ble Hvalers hyttehistorie fram til de begivenhetsrike årene på 70-tallet.

Ved folketellingen i 1910 er det registrert hele 4279 personer på Hvaler. Det betyr at i hundreåret som har gått siden grunnlovsåret 1814, har det befolkningsmessig skjedd svært mye i øykommunen. Fortsatt er levekårene enkle, havet er leveveien og båten et nødvendig kommunikasjonsmiddel, men barnedødeligheten har gått ned og folk lever lenger. 

Samtidig gir flere år med godt sildefiske og vekst i stenidustrien økning i befolkningen. Mange er det også som har tatt hyre på en sterkt voksende flåte med skuter i utenriksfart.

Rundt byene Fredrikstad, Sarpsborg og Halden er det også veksttid på slutten av 1800-tallet. En stor arbeiderklasse vokser fram knyttet til teglverk, trelastbrukene og flere skipsverft. Dette gir også grunnlag for et borgerskap som ikke bare flotter seg med prangende boliger i byene. 

"Fredrikstad-borgerskapet" etablerer landsteder på Hankø og i nærliggende områder, mens "Halden-borgerskapet", vokst fram gjennom industrireising og militært lederskap, orienterer seg mot de østre øyene og Skjærhalden.

På Nordre Sandøy ble Dahllsberg-villaen, Hvalers antatt eldste hytte, oppført i 1878 av oberstløytnant Lars Christian Dahll fra Halden. 

Et annet eksempel er villa "Sjølyst" (1886) på Søndre Sandøy ved Gravningsundet, landstedet til Bergverks- og industrimannen Christian August Anker, også han fra Halden.

I tillegg til de flotte villaene i området på begge sider av Gravningssundet, er det på badehotellene og pensjonatene på Skjærhalden og Søndre Sandøy mange badegjester finner rekreasjon og sosialt fellesskap de første ti-årene på 1900-tallet.

Ut over på 20- og 30-tallet bygges det hytter også på andre deler av Hvaler, ikke i samme fasjonable form og størrelse som de første på østre Hvaler, men like fullt av en langt høyere standard enn de mindre "kasse-hyttene", ofte med pulttak, som ble satt opp noen ti-år senere. 

Nå var det funksjonærer og ledere både i næringsliv og det offentlige som etablerte seg med hytter også på de vestre øyene. Typisk for denne perioden er de såkalte "Kråkerøy-hyttene", med glassveranda og saltak. Flere av disse finner vi fortsatt bl.a. på Spjærøy, i Ødegårdskilen på Vesterøy og Siljeholmen.

På bildene over ser vi den klassiske "Kråkerøyhytta" til familien Homstvedt ved Skjelsbusundet og "Veslestua" i Storengkilen, bygget av Bård Baardsen på 1920-tallet er begge typiske for mellomkrigstiden. 

Fram til krigsutbruddet i 1940 regner vi med at det er bygget drøyt 300 hytter på Hvaler. Folketallet er imidlertid på vei ned, og verre skulle det bli.

Fremtidstro og vekst i det norske samfunnet ga forsterket fraflytting og hytteboom

Årene etter krigens slutt er preget av fremtidshåp og optimisme i det norske samfunnet. I Nedre-Glomma-området går det mot slutten for tradisjonell industri som trelast og produksjon av teglstein, mens allerede etablerte bedrifter som Fredrikstad Mekaniske Verksted (FMV), De-No-Fa, Titan og Borregaard bygges videre ut og bringer vekst også til en rekke underleverandører, samtidig som ny industri vokser fram. 

Denne industrielle veksten og boligutvikling med lettstelte leiligheter bl.a. knyttet til nevnte hjørnestensbedrifter (Paul Holmsens vei og Kongsten) trekker folk til fastlandet.

Nedgangen i befolkningstallet på Hvaler som startet før krigsutbruddet, skyter nå ytterligere fart. Ved folketellingen i 1946 bodde det 3470 personer på Hvaler, en nedgang på over 700 fra 1910. 

Resultatet er at mange tidligere boliger etter hvert blir stående tomme og selges som fritidsboliger.

Bedring i levestandard, ferielovgivning og muligheter for kjøp av bil

Som allerede nevnt var veksten i norsk økonomi etter krigen, og med det bedring i befolkningens levestandard, utvidet ferielovgivning (1947 og 1964) og oppheving av begrensingen i kjøp av bil i 1960, vesentlige faktorer som tilsa at flere etter hvert kunne se muligheten til å realisere hyttedrømmen på Hvaler. 

Dette bidro til en voldsom vekst i byggingen av nye hytter mot slutten av 50 og ut over på 60-tallet.

Reidar Bergseth, nytilsatt kommuneingeniør i 1972, uttrykte det på følgende måte: "Det var helt vilt, det hamra og banka over hele Hvaler, vi visste knapt nok hvem som bygde og hvor det ble bygget". Bergseth fortalte videre at da kommunen på 70-tallet skulle innføre renovasjonsordning ble Hvaler-øyene fotografert fra lufta for å få oversikt over alle hyttene

Denne situasjonen var uholdbar, noe som igjen førte til at politikerne vedtok byggestopp på hytter i 1976. Da hadde antallet hytter blitt tidoblet siden 1945 og passert 4000.

 Feriehjem og leirsteder lokket også mange til Hvaler

Når vi tar et blikk på Hvalers hyttehistorie, så er det nærliggende også å trekke med de mange leirsteder og feriehjem som en rekke organisasjoner etablerte på Hvaler allerede tidlig på 1900-tallet. Dette var organisasjoner med røtter i arbeiderbevegelsen, eller som hadde et religiøst eller annet ideelt grunnlag for sin virksomhet. 

Her snakker vi om tusenvis av unge og eldre som fra den grå hverdagen fikk oppleve skjærgårdens gleder. 

Eksempler på dette er Indremisjonen som etablerte leirstedet Sauevika på Vesterøy i 1926, KFUM – KFUK i 1927 med leirsted på Tjellholmen i Asmaløysundet, Samorganisasjonen i Fredrikstad med ferietilbud til medlemmer på Myrvoll (Spjærøy) i 1919 og Norsk Speiderforbund som etablerte leirstedet i Tredalen, også det på Spjærøy, på 1950-tallet. 

I 1954 ble De-No-Fa-Lilleborgarbeidernes feriehjem etablert med et hovedhus og flere hytter på Urdal, Kirkøy. I tillegg skal nevnes Oslo Brannvesen med sitt feriehjem på Utengen, Kirkøy etablert i 1946.

Feriehjemmet Myrvoll på Spjærøy (bilde over til venstre) og Solvik på Kirkøy kan stå som eksempler på at fagforeningene ved nøkkelbedrifter både i og utenfor Fredrikstad-området etablert feriehjem for sine medlemmer

KFUM/KFUK skulle også oppleve å få en noe spesiell etablering på naboøya Ingerholmen da Norsk Naturistforening leide seg inn her på tidlig 60-tallet. Dette med en rekke attraktive fiskeplasser tett ved Ingerholmen.

Med andre ord ser vi en spesiell sterk konsentrasjon av disse leir- og ferietilbudene på Vesterøy og Spjærøy. 

Dette ikke så overraskende i en tid uten bro og fergeforbindelse, men samtidig med kort vei til Tangen på Kråkerøy og ruteforbindelse med båt til Fredrikstad.

Av foreninger med et religiøst og ideelt grunnlag er det nok Sauevika, eiet av Nordmisjonen, samt Tredalen kjøpt av Norsk Speiderforbund, som har vært av de mest livskraftige. Sauevika har blitt utviklet i flere trinn, og Tredalen, kjøpt på 50-tallet, står i disse dager foran en større utvikling som et hovedsenter for Speiderforbundets virksomhet.

De to bildene over er avfotografert av Paul Henriksen fra boka "Sauevika 60 år".

Når det gjelder Sauevika, med sin snart hundreårige historie, så har tusenvis av voksne, og ikke minst barn og unge, hatt store opplevelser i sommerhalvåret på denne perlen ytterst i Skjelsbusundet. Bildene over viser en overfylt "Vesterø" med forventningsfulle leirdeltagere på tidlig femti-tallet. Det andre bildet må nærmest kalles ikonisk, da det er tatt under krigen med det norske flagget i flaggstanga. 

Et annet bilde (ikke gjengitt her) tatt under krigen under samling av ungdommer ved Spjærøy kapell, viser også leirdeltakere med det norske flagget sammen med presten Jens Bjønnes-Jacobsen. Bjønnes Jacobsen ble senere internert på Grini. 

Dette sier noe om de holdninger og det mot som ledelse og leirdeltakere på Sauevik utviste under okkupasjonsårene.