Fra Utgårdskilen til Hauge, som vokste fram som et senter på Vesterøy med bedehus og skole

Artikkelforfatter:

Paul Henriksen

• Daglig leder i Hvaler Kulturvernforening
• Politisk aktiv og medlem av Hvaler kommunestyre for Arbeiderpartiet
• Tidligere ordfører i Hvaler (2003-2007)
• Tidligere leder av komiteen for Bygdeboka Hvaler - Samtidshistorie, 1945-2000.
• Medforfatter til magasinet "Hvaler - Fra en skole til en skole"
• Mangeårig medlem av styret i Oslofjordens Friluftsråd (8 år).

Utgårdskilen 1957

I 1814 var 880 personer registrert bosatt på Hvaler. Ved folketellingen i 1910 var antallet over 4200. Årsaken til denne sterke økningen var at det på slutten av 1800 var sterk vekst i økonomien og bedre levekår. På Hvaler finner vi årsakene til veksten i tilsiget av sild og makrell, at mange dro i utenriksfart samt etablering av stenindustrien med tilhørende innvandring fra Sverige. På Vesterøy ser vi denne veksten bl.a. i området Utgårdskilen/Hauge med økende aktivitet i fiskeriene, bygging av bedehus og skole.

Vesterøy bedehus

Slutten av 1800-tallet ga sterk vekst i foreningslivet generelt. På Vesterøy kom dette til uttrykk i dannelsen av den første kristelige foreningen på Hvaler under navnet Vesterøy kvinneforening i 1863. I denne foreningen hadde også mennene anledning til å være med, men deres deltagelse var begrenset all den stund de var opptatt av fiske eller seilte i utenriksfart.

Flere foreninger

I 1869 ble det stiftet nok en kristen forening på Vesterøy, Denne stiftelsen fant sted på gården Nedre Utgård og ble med det den første Indremisjonsforeningen på Hvaler. Foreningen med Petter Andreassen Utgaard som leder hadde som sin målsetting «I anledning Guds Riges sag og gjerning blant hedningene som blant Christne, med andre ord den ytre og indre mission».

Begge disse foreningene fikk etter hvert stor tilknytning til predikanten Erik Tønnesen (1816-1880). Han var opprinnelig fra Jæren, men virket det meste av sitt liv i Østfold da han var erklært Haugianer.

Bedehuset bygges

 Det er å anta at både stiftelsen av «Indremisjonsforeningen av 1869» og Erik Tønnesens virksomhet bidro sterk til at det ble satt i gang bygging av bedehuset som ble innviet av Tønnesen 12. november i 1876. Som mange av de andre forsamlingslokalene, herunder skolene, som ble bygget i perioden rundt århundreskiftet, så ble også bedehuset bygget i rød teglstein. Kapital til betaling av håndverkere ble skaffet tilveie gjennom innsamlede midler. Slike midler ble også brukt til å betale vask og kaffekoking da dugnadsinnsats var lite utbredt i denne tiden.

Bedehuset eies av øyfolket

Eierforholdet til huset har i alle år vært uklart og det har heller ikke vært noe valgt styre ved huset der det i stedet har vært pekt på bestemte egne personer til å styre. Formålet har imidlertid vært klart; å spre Guds ord til folket på Vesterøy der det religiøse liv har stått sterkt i generasjoner

I arbeidet med å skape inntekter først og fremst til driften av huset, men også til finansiering av nødvendig opparbeiding og vedlikehold av veier, ble basarene et svært viktig redskap både før og etter 2. verdenskrig. Begrepet «veibasarer» var vel kjent i befolkningen.

Det går enda «gjetord» om basarene. Det skjedde ikke så mye i denne tiden og huset ble med det et yndet samlingssted både for unge og de litt eldre. Her fikk man kaffe og kaker og det skal heller ikke underslås at noen av ungdommene også hadde med seg sterkere drikke enn kaffe.

Vekkelse og splittelse

På 19930-tallet var det en stor vekkelse på Vesterøy, ledet an av lærer Jakob Arntzen som også var predikant. Mange unge sluttet seg til denne bevegelsen og ble frelst. Arntzen forkynte en friere og gladere kristendom, hvor frelsen var sentral. Dette vakte imidlertid reaksjon hos de «gamle» i Indremisjonsforeningen da de mente at dette var en altfor lettvint tale. De var mer opptatt av synden og dens vesen og holdt seg slavisk til skriften.

Det ble etter hvert enighet mellom foreningene om å ha møter annen hver søndag. Sent på 1930 tallet får ungdomsforeningen en gratis tomt på Hauge og de setter derfor i gang å klargjøre for bygging av et eget bedehus. Ved krigsutbruddet er en kraftig grunnmur på plass og arbeidet på det nye bygget stopper opp – heldig vis kan man kanskje si. Etter noen år ble de to foreningene imidlertid enige om å samles i en felles forening.

På 70-tallet ble Vesterøy bedehus utbedret gjennom bedre toalettforhold og tilbygg både for garderobe og med peisestue (bildet over).

Teksten er en forkortet utgave skrevet av Per Ivar Aleksandersen. Hele teksten er å finne i Riksantikvarens base «Kulturminnesøk».

Vesterøy/Vestre Hvaler skole 1885 – 1968

Huset med rik skolehistorie

Dette bolighuset beliggende på Dypedal, Spjærøy rommer en omfattende skolehistorie. I 1885 ble nemlig et laftet tømmerhus bygget som skole tett ved dagens «samfunnshus» på Vesterøy. 10 år senere, i 1895, ble det bygget en ny skole på Vesterøy i tidsriktig rød mursten, «Nye Vesterøy skole».

Den gamle skolen ble tatt ned og flyttet til Singløya der tømmerhuset fra Vesterøy forbedret forholdene for elevene. Da skolen på Singløya så ble nedlagt i 1937, ble bygget igjen tatt ned av lærer Henrik Skarpeid. Han tok tømmeret med til Spjærøy hvor huset i generasjoner har fungert som bolig for familien Skarpeid.

Da skolen ble nedlagt og erstattet av Åttekanten skole i 1968 ble nøkkelen med inskripsjonen «Vestre Hvaler skole» brukt til symbolsk å låse den gamle skolen og deretter å låse opp Åttekanten. En ny og spennende tid med stor oppmerksomhet var åpnet for den nye skolen på Hauge.

Åttekanten barne- og u-skole 1968 - 2006, ren barneskole fra 2006 og fram til 2021.

Ved åpningen av Åttekanten skole i 1968 ble skolen omtalt som «Nord-Europas mest moderne skole». Hva var det som bidro til at nettopp fiskerisamfunnet Vesterøy ble stedet for utvikling av en pedagogisk tekning og et skolebygg bygget med åtte kanter, flyttbare vegger og et «midten rom» for felles aktiviteter? Var det et ønske fra skolepolitikerne eller lokalbefolkningen på Vesterøy, eller et mer tilfeldig møte mellom kreative arkitekter og pedagoger. Svaret er helt klart det siste. Her var det arkitekten Ole Arntzen oppvokst på Vesterøy (bror av Jan Arntzen) som bl.a. sammen med lærerne Asbjørn Rummelhoff (rektor) og Øivind Sand var drivkreftene bak det å skape et alternativ til den tradisjonelle norske skolen. Inspirasjonen fant de i en blanding av arven fra den sagnomsuste danske1800-talspresten Grundvig, folkehøyskolebevegelsen og 1950-årenes norske verdikonservative reaksjon mot fremtidstro og teknokrati. Ikke minst hentet de inspirasjon fra Rudolf Steiners pedagogikk.

Den arkitektoniske formgivningen og de pedagogiske ideene skapte interesse langt utenfor Hvaler og skolen fikk en rekke besøk fra pedagogiske miljøer både fra inn- og utland. Interessen ga seg også utslag i at flere elever fra Fredrikstad kom den lange veien ut til Åttekanten for å være med på dette pedagogiske eksperimentet.

Utover på 70-tallet ble imidlertid den åpne løsningen gradvis forlatt og faste vegger kom på plass. Dette til tross kom gründernes tanker og verdier fortsatt til å prege skolen og «Midten-rommet» i Åttekanten-bygget forble et felles møterom for spesielle anledninger med forestillinger og feiring av merkedager. Ikke minst likte Asbjørn Rummelhoff å lese høyt både dikt og fortellinger for elevene i «Midten». Mye av dette skapt av Rummelhoff selv, slik som «Det er godt å leve her» fra hans antologi « På fallrepet» - 1997.

Tårnet som ble oppført som del av neste byggetrinn på 70-tallet fikk mye av den samme funksjonen. Her var det rom for høytlesning, hvile, ettertenksomhet og spesialundervisning.

Fra 2006 ble Åttekanten ren barneskole da ungdomsskolen ble overført til en felles skole på Asmaløy. Åttekanten ble nedlagt som skole i 2021

Hvalsundbrua, 1912 – 1939

I et øysamfunn som Hvaler har båten vært det naturlige kommunikasjonsmidlet både med tanke på næring og ved kontakt med familie og kjente. Over små sund og kløfter har det nok også vært behov for å lette veien gjennom å bygge spinkle bruer. Om brua over Hvalsundet, det smale sundet mellom Vesterøy og Papperøy nord i Vaugerkilen, er Hvalers eldste etablert bru vet vi lite om. Det vi imidlertid vet er at det var en primitiv «vei» over sundet også tidligere, men en skolestreik på Papper i 1911, der foreldrene påpekte farene ved å krysse sundet, førte til at kommunen handlet. I 1912 ble det derfor bevilget kr 300,- til en ny bru «en gang for alle». Dette med forbehold om at brukerne betalte vedlikeholdet

I 1939 ble det bygget en kjørbar vei over sundet. I senere år har brua over Hvalersundet blitt ytterligere utbedret.

Hvalsund bru tegnet av Søren Begby i 1932, og bildet fra i dag der vi tydelig kan se fundamentene til brua bygget i 1912.