Kulturhistorie

Dyopedal fotografert fra lufta i 1957.

Dypedal, en gang et bygdesenter vest i Hvaler

Lørdag for en uke siden tok vi for oss to av Spjærøys historiske møteplasser, henholdsvis Folkets Hus (1898) og Spjærøy kirke. Den siste etablert på Dypedal i 1891. I dag fortsetter vi med fokus nettopp på bygdesenteret Dypedal .

Publisert Sist oppdatert

Artikkelforfatter

Paul Henriksen

  • Daglig leder i Hvaler Kulturvernforening
  • Politisk aktiv og medlem av Hvaler kommunestyre for Arbeiderpartiet
  • Tidligere ordfører i Hvaler (2003-2007)
  • Tidligere leder av komiteen for Bygdeboka Hvaler - Samtidshistorie, 1945-2000.
  • Medforfatter til magasinet "Hvaler - Fra en skole til en skole"
  • Mangeårig medlem av styret i Oslofjordens Friluftsråd (8 år).

I den kulturhistoriske vandringen skal vi både denne, og kommende lørdag, fortsatt bli på Spjærøy der det i tiden før bruer og Fastlandsveien endret bosetting og skolestruktur, var konsentrert en rekke samfunnsfunksjoner. 

Dypedal fra lufta

I 1957, da bildet av Dypedal ovenfor ble tatt av Widerøe, hadde dette området stor aktivitet i uttak og eksport av sten i regi av Fredrikstad Stenindustri AS. 

Spjærøy skole skulle fortsatt være i full drift i elleve år til, på Sjømannslokalet var det stor foreningsaktivitet, og etter hvert kino. I området ved Skjelsbusundet var det båtbyggeri, postmottak og faste anløp av MS Hvaler. 

Kilder:

  • "Hjembygda Hvaler" des/94 – Ulf Hjardar 
  • "Spjærøy mellom Sundene" – Ulf Hjardar 
  • "Fra en skole til en skole". Hefte utgitt av Hvaler kulturvernforening 2022.
  • "Opplysninger om Nordgården" – Østfoldmuseene 
  • "Havet var leveveien" - Bygdebok, Inger Jensen

Det skulle gå få år fra bildet over ble tatt, til det ble etablert butikk på Dypedal. Dypedal var med andre ord et viktig senter med sentrale funksjoner for folket her vest, og da spesielt i perioden fra midten av 1800-tallet, til den store endringen kom med Skjelsbubrua (1964) og fastlandsforbindelsen på 1950- og 60-tallet.

Gjennom formannskapslovene av 1837, der landet ble inndelt i herredskommuner og bykommuner i 1837, hadde ikke Hvaler noe spesielt rådhus, for de funksjoner og møter som den nye reformen krevde. Herredskommunen Hvaler hadde ikke annet egnet offentlig bygg enn det som i dag er kjent som gamle Brekke skole. 

Følgelig ble en del av møtevirksomheten holdt nettopp her. For å fordele byrdene for de "betrodde" menn. I et øysamfunn der båten var det viktigste kommunikasjonsmidlet, ble noen av møtene også avholdt på Dypedal.

Bygda som hadde det meste

Spjærøy skole, folkeskole og framhaldsskole

Selv om loven om faste skoler ble vedtatt i 1860, så fortsatte omgangsskolesystemet på Hvaler i flere år. Ikke minst skyldtes dette at etablering av skolebygg var knyttet til et betydelig økonomisk løft for kommunen. Det var først på slutten av 1800-tallet at det kom fart i utbyggingen av skolene på Hvaler gjennom opprettelse av flere grendeskoler, bl.a. på Kile og Damyr på Kirkøy, Asmaløy, Vesterøy og Spjærøy, samt på de østre øyene.

På Dypedal ble det i 1878 kjøpt en tomt for skole, og i 1879 ble den første skolestua åpnet. Senere ble dette bygget ytterligere utvidet for å gi rom både til bolig for læreren, og for de store barnekullene i årene før og etter århundreskiftet. 

I 1913 var det manntallsført 730 elever i hvalerskolen, antagelig det høyeste antallet som er registrert på Hvaler (i dag rundt 410 elever).

Rundt 100 år mellom disse to bildene over. Foto Paul Henriksen

Elever og lærere ved Spjærøy skole i 1904. Lærerne er Halvor Wergeland og Gerda Andersen Nordeng.

I årene etter krigen var det i tillegg til Folkeskole også Framhaldsskole på Dypedal, en videreføring av folkeskolen, et alternativ med mer vekt på praktisk opplæring enn realskolen som kvalifiserte for gymnaset.

Sentraliseringen av skolene på Hvaler på 60-tallet innebar at skolen på Spjærøy ble lagt ned og i første omgang solgt som fritidsbolig. Senere er skolen overtatt av fastboende som har restaurert bygget.

Sjømannslokalet

Som øysamfunn hadde Hvaler naturlig nok mye av sitt næringsgrunnlag knyttet til sjøfart og fiske. Å samle disse gruppene til felles engasjement både for å "heve standens anseelse" og for å støtte familier som mistet sine på sjøen, ble to sjømannsforeninger stiftet på Hvaler i 1890-årene, Vestre Hvaler Sjømannsforening i 1894 og Østre Hvaler Sjømannsforening i 1899.

Det var med andre ord ikke bare stenhoggerne som så et behov for et samlingssted for felles saker og sosialt samvær. 

På Vestre Hvaler ble de første møtene holdt på skolen, men behovet for et eget hus vokste, og allerede i 1900 sto Sjømannslokalet i tidsriktig rød mursten oppført på Dypedal. Dette er med andre ord en type bygg som vi finner mange av på Hvaler, og som springer ut av opplysnings- og organisasjonstiden, lik bedehuset på Hauge, skolene på Asmaløy, Brekke og Nordre Sandøy, for å nevne noen.

I sin bok om Spjærøy kan Ulf Hjardar fortelle at selgeren av tomta, Ole Adolfsen, stilte som krav at det ikke skulles danses i lokalet. "Vi vil til sammen løfte vår stand", var en periode malt på

Avfotografert bilde: Bygdebok "Havet var leveveien", av Inger Jensen

 

veggen i lokalet, men på 60-tallet ble dette overmalt. Tiden for å forby denne typen "usømmelighet" var over. 

Sjømannslokalet skulle i kommende år bli et hus med et mangfold av aktiviteter, ja, et kulturhus i beste forstand. 

Fiskarlagets og sjømannsforeningens medlemmer var selvsagte brukere av lokalet. Lokalet var imidlertid også åpnet for andre aktiviteter, som møter i herredstyret og formannskap, juletrefester, kino og misjonsvirksomhet, i tillegg til at private hadde sine markeringer her.

Det fortelles også at det i husets kjeller ble gjemt våpen under krigen, våpen som ble fraktet med snekke til Dypedal brygge, for så å bli tatt opp de få meterne til Sjømannslokalet for beredskap.

I 1964 overtok Spjærøy Sanitetsforening det gamle Sjømannslokalet og restaurerte det. Huset ble imidlertid kostbart å holde i drift, og i 1987 overtok Hvaler menighet, men kommunen hadde det formelle eierskapet alt fra 1991. I 2005 ble det gamle Sjømannslokalet solgt til private.

Nordgården, i dag Kystmuseet Hvaler

Nordgården er en av mange gårder som er skilt ut fra gården Dypedal. Opprinnelig var dette en husmannsplass under Dypedal, kanskje så langt tilbake som 1616. Vi kjenner ingen av menneskene som bodde her da; først fra midten av 1700-tallet har vi kunnskap om dem som drev plassen. 

Av den eldste bebyggelsen fra 1700-tallet er det nå bare rester av en grunnmur tilbake. Det gamle våningshuset ble flyttet til syd for Spjærøy kirke og er i dag fritidsbolig.

Folkene som bodde på Nordgården, drev med kombinasjons- eller blandingsbruk, noe som var vanlig over hele Hvaler. Vi kan lese at brukerne enten var fisker og gårdbruker, los og gårdbruker eller skipsfører, skipsreder og gårdbruker.

Nordgården ble fradelt Dypedal som selvstendig bruk i 1894. 

Fra 1895 ble det drevet stenhoggervirksomhet her, og i 1906 kjøpte A/S Fredrikstad Stenhuggeri eiendommen. I 1932 solgte de gården med jordveien til Sverre Henriksen, men beholdt stenbruddene nede ved Nordgårdsbrygga. 

I 1973 solgte Sverre Henriksen gården til det som den gang het Hvaler Bygdesamling, og som senere fikk navnet Kystmuseet Hvaler. I dag er det Hvaler kulturvernforening som eier grunn og bygninger på Nordgården.

Ved museumsreformen som ble gjennomført i 2009, ble det inngått en forvaltningsavtale på 50 år mellom Østfoldmuseene og Hvaler kulturvernforening som eier.

Smia og maskinhuset

Bildet over er tatt av stenbruddene , smia og maskinhuset i 1957. Området med dagens Brottet amfi til høyre i bildet.

Smia og Maskinhuset er de eneste bygningene som er igjen fra tiden med stenindustri på Hvaler. I det ene, med spiserommet til stenhuggerne og stedets smie. I det andre bygget, "Maskinhuset", der det maskinelle utstyret som drev luftborra ute i fjellet, var plassert. Etter hva vi kjenner til ble disse bygningene flyttet fra Onsøy til Hvaler i 1946 for å styrke produksjonen på Dypedal, som på den tiden tok seg opp igjen etter krigsårene.

Restaurering av smia i 2006

Disse bygningene var etter hvert svært forfalne, med råte og brannskader i taket bl.a. forårsaket av en pipe bygget av trematerialer!  I 2006 tok derfor kulturvernforeningens dugnadsfolk grep og byttet tak på den ene bygningen, i tillegg til at essa i smia ble restaurert.

Smia i Brottet
Foto fra Maskinhuset

Gjennom stor dugnadsinnsats og støtte både fra Norsk kulturminnefond, Østfold fylkeskommune og UNI-stiftelsen, er bygningene i senere år ytterligere restaurert. Neste målsetting er også å synliggjøre utstyret i "Maskinhuset".

Hva forteller så disse bygningene og utstyret ellers på Sand og spesielt på Dypedal? Jo, at dette var sentrale steder for levering av sten til et betydelig verdensmarked. 

Eksempler på dette er at sten fra Spjærøy tok veien til slusene ved Holtenau Kiel, Middelgrundsfortet ved København, broer i Hamburg, Elbparkbrüke i Hamburg, sluser og kaianlegg i Holland, flere dokkanlegg i England, Retira jernbanestasjon i Buenos Aires og flere anlegg i Havana, Cuba.

 

 

Powered by Labrador CMS