En kulturhistorisk vandring i Skjærhaldens nærområde

Artikkelforfatter

Paul Henriksen

• Daglig leder i Hvaler Kulturvernforening
• Politisk aktiv og medlem av Hvaler kommunestyre for Arbeiderpartiet
• Tidligere ordfører i Hvaler (2003-2007)
• Tidligere leder av komiteen for Bygdeboka Hvaler - Samtidshistorie, 1945-2000.
• Medforfatter til magasinet "Hvaler - Fra en skole til en skole"
• Mangeårig medlem av styret i Oslofjordens Friluftsråd (8 år).

Hustuftene - Der havet var leveveien og grunnlag for identitet - og midlertidig bosetting

Vi tar oss et sprang tilbake til middelalderens Hvaler. Fem smale båter i skinn trukket over spanter av tre, settes på land i vika ved det vi nå kjenner som Gilbergodden på Kirkøy. Vi befinner oss på 1200-tallet og vannet står 3 – 4 meter høyere enn dagens nivå. 

Følget på åtte menn og tre kvinner setter snart i gang med å bygge hus for de kommende ukene, da de skal høste av havet her ute på Hvaler. 

Materialer til de små boligene i rekke finner de tett ved der isen har lagt igjen mengder av rullesten. Til tak bruker de et flettverk av grener og løv. Det enkle seilet de har med seg brukes også som dekke for regn og blåst. 

Etter hvert skulle flere følge etter, og i dag vet vi at det er avdekket rundt 300 hustufter, særlig på østre Hvaler, nærmere bestemt på Kirkøy og Søndre Sandøy. 

Hvem var så disse fangstfolkene som slo seg ned her ute? 

Historikerne er samstemte om at de kom som "ukependlere" fra fastlandet, enten for å fiske og høste av naturen for eget bruk, eller kanskje også som del av arbeidet med å sikre betaling til storbonden de var knyttet til som leilendinger.

Selv om det var ytterst få som var bofaste, var aktiviteten likevel stor her ytterst i Viken. Langs kysten var det stor trafikk av handelsfartøy til og fra de kristne områdene lenger sør og sørvest. 

Det flate landskapet, slipt ned av de enorme ismassene noen tusen år tidligere, ble valgt som kirkested da Hvaler kirke, som en av Norges første, ble oppført på 1100 – 1200-tallet, godt synlig fra denne viktige skipsleia. 

Vi har i dag ikke kunnskap nok til å slå fast når den første faste bosettingen har funnet sted på Hvaler. Høyst sannsynlig skjer bosettingen gradvis gjennom at folk fra fastlandet, i tråd med utviklingen av båt og redskap, finner å slå seg ned på skjermede plasser der jorda kan dyrkes, det er for til dyra og veien til fiskeplassen er kort.

Kompassrosa på Hvileberget en del av et forsvarsverk. Kompassrosa, også til underholdning

I de mange ti-årene fra 1880-tallet og godt inn i etterkrigstiden, var yrkesvalget for unge menn på Hvaler i stor grad knyttet til fiske eller utenriksfart. For min egen far ble det utenriksfart, blant annet på faste ruter mellom USA og havner i Karibien og Mellom-Amerika. Siste gang han kom hjem var like før krigen brøt ut. Da han igjen var på vei "ut" satte bestemor Thea foten ned. En fast "fot" fra bestemor på Spjærøy hindret med det at han ble krigsseiler.

Historiene fra fars og onklenes år til sjøs preget mye av min barndom. Ett forhold kom far stadig tilbake til, og helst i "hyggelige lag", repeteringen av kompassrosa; mang en gang måtte jeg høre på oppramsingen: Øst for Nord, Nord Nord Øst, Nord for Nord Øst, Nord Øst…….. Det ble mangt et blikk i bordplata og med tanken; "nei ikke nå igjen"…….

I voksen alder har jeg tenkt mye på disse minnene, om nettopp hvor viktig det var for en dekksmann, der det å stå til rors og kjenne kompassrosa ut og inn, var en svært sentral del av yrkesutøvelsen. 

Til dette hørte det med raskt å kunne følge opp kommandoordene som kom fra skipper eller en styrmann. Tatoveringen "Sailors grave" fra "Slappy Jops Bar", Havana Cuba 1937 og "deklameringen" av Kompassrosa har derfor bitt seg fast i minnet som former for adelsmerker de gamle sjøfolkene bar på.

Om vi skal fange historien om kompassrosa, så må vi langt tilbake i tid, ja, i renessansen og barokken ble rosene stadig mer overdådige, som et middel karttegnerne brukte nærmest for å utbrodere sin utgave til et kunstverk. Deretter gikk pendelen den andre veien. Kompassrosene ble stadig mer forenklet utover på 1800-tallet, helt til de fleste bare hadde de fire himmelretningene igjen.

Da er jeg endelig fremme ved det lokale og "stenfaste" poenget, omtalen av kompassrosa på Hvileberget, beskjedent nok som den befinner seg i høydedraget utenfor Skjærhalden, tett opp til Ytre Hvaler Nasjonalpark: "Kompassrosa på Hvileberget" - hugget i fjellplatået på det høyeste punktet. Dette var et gammelt utkikkspunkt for loser, og også brukt i forbindelse med krigstrusselen fra øst under krigene med Sverige. Registrert som fornminne under ID-nr. 006696.

I samarbeid med Hvaler Kulturvernforening ble det 25 juni 2014 foretatt en måling av denne kompassrose ved hjelp av et gyroinstrument, utført av tre pensjonister fra Forsvarets Forsknings Institutt. Denne målingen understøtter teorien om at kompasset faktisk ble hugget i tidsrommet rundt 1814, muligens allerede i 1808. 

Det er nærliggende å tro at dette ble gjort spesielt som del av forsvaret da skjærgårdsflotiljen ble samlet i farvannet ved Hvaler for å begynne operasjoner i den svenske skjærgården.

Homlungen fyr – Hvaler kommunes «logo»

Teksten under bygger på en artikkel skrevet av Per Roger Lauritzen i Norsk Fyrforening (2019)

Det var etter flere forlis ved Lauer og Herføl på midten av 1800-tallet, i det som var den ytre delen av innseilingen til Halden, at det ble et voksende krav om å få på plass et fyr i dette området.

Det drøyde imidlertid til 1867 før fyret på holmen Homlungen var på plass. Holmen lå svært gunstig til i farvannet for skipstrafikk inn til Skjærhalden og videre inn mot Halden. Dessuten var plasseringen fin for et fyr som skulle vise vei inn Løperen i retning Fredrikstad. Fyret fikk en hovedbygning av tre som skulle huse fyrvokteren og hans familie. På sørvestre hjørne av denne var det plassert en oljelampe i en liten vegglykt. I tillegg ble det bygd et uthus og et naust, begge i tre. Uthuset har forresten en særegen takkonstruksjon, da det kun har en hel takflate. Dette gjør at bygningen definitivt skiller seg ut fra andre uthus på norske fyrstasjoner. 

I uthuset ble det også innredet en liten leilighet for en fyrassistent. Et lite fjøs i gråstein, som ble delvis panelt, ble det også plass til. 

I likhet med de fleste andre fyrstasjoner på den tiden skulle dette være en familiestasjon, og den mest praktiske måten å skaffe familien melk på var å ha egen ku. I tillegg bygde selvfølgelig fyrvesenets folk et naust med brygge og båtopptrekk. Det ble bygget ca. 60 meter fra Homlungen fyr. Her var det en god, men noe grunn båthavn.

Den første fyrvokteren, Johan Fr. Jørgensen, ble ansatt og flyttet ut på fyret med familien som må ha likt seg godt på Homlungen. I nesten 40 år tjenestegjorde de på fyret i Hvalerskjærgården. 

Dette fyret ligger atskillig mer skjermet for vær og vind enn nabofyrene på Torbjørnskjær og Struten. Selv om landingsforholdene heller ikke her var helt enkle, var det vanligvis ganske greit å komme seg til og fra fyret og inn til Skjærhalden.

I Jørgensens tid på Homlungen ble det kun gjort en større forandring på fyret. Lyset fra oljelampen var for svakt, og i 1894 ble det installert et 6. ordens linseapparat, og fyrlyset ble vesentlig sterkere. 

Etter at fyrvokter Jørgensen hadde forlatt fyret, skjedde det imidlertid en rekke forandringer. I 1915 fikk fyrbygningen et lavt tretårn på taket i det sørvestre hjørnet. Det fikk et nytt lyktehus med et sterkere lys. I tillegg ble fyrlyset skjermet, slik at det lyste opp sektorer for de sjøfarende. Den gamle vegglykten på hjørnet ble da fjernet.

Homlungen fyrstasjon fortsatte som familiestasjon helt frem til 1952 da fyret ble automatisert og avbemannet. For at lyset på fyret fremdeles skulle virke, ble det da strukket kabel fra det lokale strømnettet. 

Elektrisitet betød også at fyrlyset kunne gjøres sterkere. I tillegg ble det montert et gassdrevet reservebluss som skulle være lyskilde ved et eventuelt strømbrudd. Under 2. verdenskrig ble det også tidvis holdt skole på Homlungen fyr for barna til fyrvokteren.

Etter at Homlungen fyr ble avbemannet, beholdt Fyrvesenet selv bygningene på plassen, istedenfor å leie dem ut eller rive dem. Tanken var å bruke Homlungen som feriested for etatens egne ansatte i sommerhalvåret. Tiltaket viste seg å bli svært populært blant de ansatte, og i perioder var det nesten kø for å få lov til å leie seg plass i ferien på Homlungen. 

Mange ansatte gjorde også mye dugnad på feriefyret sitt for å holde anlegget i god stand. Resultatet av dugnadsinnsatsen og Fyrvesenets tilstedeværelse i alle år er at Homlungen fyrstasjon har beholdt nesten den samme standard og utseende som da den ble åpnet i 1867. 

Utvendig har fyrbygningene stått nesten uendret i 95 år! 

Fyrstasjonen er også en av de få av sitt slag i Oslofjorden som ikke har hatt eternittkledning. I 1997 ble Homlungen fyrstasjon fredet etter lov om kulturminner.

Ti år senere ble ordningen med at Homlungen var feriehjem for de ansatte i Kystverket opphevet. Kystverket Sørøst overførte så bruksretten av stedet til Oslofjordens Friluftsråd (OF) i forbindelse med OFs 75-årsjubileum i 2008. 

I 2012 ble fyrstasjonen åpnet som kystledhytte med 12 sengeplasser, 8 i selve fyrhuset og 4 i annekset. Både med sin nærhet til Skjærhalden og sin nydelige beliggenhet har Homlungen blitt en av de mest populære kystledhyttene i hele Oslofjorden. Det er heller ingen ulempe at fyret vil være i drift på vanlig måte, og at turistene derfor vil bo på et skikkelig fyr i ferien sin.

I 2022 gjennomgikk Homlungen en større oppgradering, da i tråd med den historien som fyret har å fortelle.

Tangveien på Storesand

Det er mange som har undret seg over rullestenene som krysser stranda på Storesand, ja, kanskje du er en av dem som har snublet i den rundt 2 meter brede rekken av rullesten?

 I 2021 tok Olav Aaraas initiativet til å fortelle historien om denne rullestensveien, en arv etter sogneprest Frederik Andreas Veidemann (1763 – 1847 ). 

Veidemann, som var født og oppvokst på Hvaler var et produkt av opplysningstiden, noe som betød at han var opptatt av hva et godt utviklet jordbruk betød for befolkningen. Da han kom tilbake til Hvaler etter å ha tjenestegjort andre steder, ble han slått av det forfallet som hadde funnet sted på prestegården, samtidig som han hadde opplevd hvilket flott tilskudd poteten var for kostholdet. Han var med andre ord den som introduserte poteten på Hvaler i 1802.

Når det gjaldt å bruke tang til jordforbedring var det en allerede godt kjent metode på Hvaler. Det Veidemann imidlertid fikk på plass var en langt bedre organisering og tilrettelegging av innhentingen. 

Dette hadde tidligere i stor grad skjedd med båt, noe som ga store utfordringer med tunglastede båter. Det er kjent flere drukningsulykker knyttet til transport av tang. I 1895 omkom tre personer da eka som de fraktet tang med, kantret i Løperrenna.

Storesand (eller Prestesanden som den også ble kalt fordi den lå på prestegårdens grunn), lå svært gunstig til for å kunne hente tang til jordforbedring på jordene rundt Prestegården og ved presteenkesetet på Brekke, som også tilhørte Prestegården. 

Det som imidlertid var utfordringen ved å komme så langt ned til sjøen som mulig, var at hestene kjørte seg fast med tung og våt last i den løse sanden. For å bedre situasjonen var det at Veidemann tok initiativ til å anlegge en kjerrevei med rundsten. I løpet av de første årene ble det kjørt flere tusen lass med tang fra Storesand til jordene eiet av Prestegården.

Når arbeidet med veien tok til har vært vanskelig å anslå nøyaktig, men mye peker i retning av at dette er et arbeid som er utført i 1799-1800.

Privat tangsamling på Storesand i dag har gitt gode kunnskaper både om jordforbedring og om Veidemanns engasjement med tanke på å bedre transporten. Foto: Paul Henriksen

I senere år har det også blitt åpnet for at private, med kjøkkenhager av ulik størrelse, har kunnet nyttiggjøre seg tang fra Storesand til jordforbedring. For de av oss som har benyttet seg av dette, har Veidemanns initiativ, og ildsjelers senere restaurering av Tangveien, vært til god nytte.