Asmaløy, øya med Hvalers første molo, urtehage på Knatten og en historie å fortelle også med bånd til Akerøya

Artikkelforfatter

Paul Henriksen

• Daglig leder i Hvaler Kulturvernforening
• Politisk aktiv og medlem av Hvaler kommunestyre for Arbeiderpartiet
• Tidligere ordfører i Hvaler (2003-2007)
• Tidligere leder av komiteen for Bygdeboka Hvaler - Samtidshistorie, 1945-2000.
• Medforfatter til magasinet "Hvaler - Fra en skole til en skole"
• Mangeårig medlem av styret i Oslofjordens Friluftsråd (8 år).

I 2016 ble Hvalers eldste molo på Brattestø fredet gjennom en større markering i regi av Riksantikvaren og Kystverket. Fredningen omfatter de to moloene både i form og teknisk konstruksjon. Fredningen inkludert også fundamenteringen under vann og fortøyningspålene på vestre og østre molo.

Formålet med fredningen er å ta vare på Brattestø fiskerihavn som et fiskerihistorisk viktig eksempel på et typisk havneanlegg fra slutten av 1800-tallet. Norges eldste molo i Nyksund i Vesterålen sto ferdig i 1875. Moloene på Brattestø var etter oppstart på arbeidene i 1899, ferdig i 1901.

I sin begrunnelse slo daværende Riksantikvar Bjørn Holme fast at Brattestø er den eldste havna på Hvaler. Den er godt bevart og knyttet til det store sildefisket, og har med det stor fiskerihistorisk og havnehistorisk verdi. Moloene viser typiske konstruksjonsprinsipper for bygging av havnemoloer.

Hyggelig var det at kystverket og riksantikvaren hadde valgt Amfigrotta ved Brottet som lokale for den påfølgende seremonien.

De nærmere 40 gjestene fra to departementer, kystverket, riksantikvaren, museer, Hvaler kommune, fylkeskonservatoren og Hvaler kulturvernforening ble traktert med nydelig tilrettelagt fingermat fra firmaet Havkatten på Vesterøy. På bildet over er det seniorrådgiver Inger-Lise Sogstad fra Samferdselsdepartementet som kommer med en hilsen. Riksantikvar Jørn Holme, statssekretær Lars Andreas Lunde og seniorrådgiver Hilde Andresen fra kystverket lytter interessert til Sogstads hilsen.

Pikesten fyrlykt

Pikesten fyrlykt ytterst i Asmaløysundet. Her med utsikt mot Håbutangen, Vesterøy og langt i nord-vest Vestfold og Telemark. 

På Brattestøtangen inngår fyrlykta i det magiske kystlandskapet med rester av Hvalerraet, formet av rullesten fra siste istid, og de østeriske furutrærne (plantet etter første verdenskrig). Fyrlykta ble opprettet i 1912, og er fortsatt operativ. Den er et yndet fotoobjekt, og ikke minst et svært identitetsskapende element ved innseilingen til Asmalsund.

Som en kuriositet er det verdt å nevne at det knytter seg et sagn til «Pikesten fyrlykt». Sagnet sies å ha gitt fyrlykta sitt kallenavn. Navnet henviser til en dramatisk hendelse der en lokal jente som var blitt ufrivillig gravid en gang på 1800-tallet. I fortvilelse skal ha kastet seg i sjøen på stedet hvor fyrlykta nå står plassert.

I forbindelse med at Kystverket i 2018 annonserte oppgradering av fyrlyktene bl.a. på Hvaler, og at dette også ville innebære endringer av fyrlykta ytterst på Brattestøtangen, ble det utløst et stort folkelig engasjement for å "redde" Pikesten. Dette engasjementet førte til at modernisering ble gjennomført, men samtidig at fyrets ikoniske ytre ble bevart.

Akerøya med Festningsholmen

Hovedøya med Festningsholmen, en miks av forsvarsverk, fugleliv, beitemark, forfatterskap, teltliv og kamp for sikring av allmenhetens rett. I dag også et område for forskning på marint søppel (OSPAR – Oslo-Pariskonvensjonen)

Fra Brattestø og Pikesten fyrlykt er det kort vei over til Akerøya, så vi tar en avstikker over sundet. Det er imidlertid ikke kun fordi avstanden er kort at vi tar turen, men fordi det i Akerøyas historie, i alle fall nyere historie, er elementer vi tar med oss når overskriften på denne lørdagens kulturhistoriske vandring er Asmaløy.

I denne sammenheng er det huset på Akerøya som bærer mye av stedets historie. Her har det utvilsomt vært bosetting mer eller mindre fast i århundrer med nærhet til fiske- og fangstplasser. I tillegg var det klart også at bosettingen her ute var knyttet til festningen (etablert i 1664). Festningen var en del av Fredrikstad festning og så sent som i 1837, da Krigsråd Hans Siewers fremdeles forpaktet Akerøy, ble husene besiktiget. På slutten av 1800-tallet, nærmere bestemt i 1897 bygde ekteparet Nicolay Edvard Nielsen og kona Karen Sofie huset som Johan Borgen og familien bodde fra mai til september hvert år fra 1951 til slutten av 1960-tallet.

I 1948 rettet Oslofjordens Friluftsråd (OF) sin oppmerksomhet mo Akerøya, og fikk et midlertidig leieforhold til det 1700 mål store området. I 1955 overtok OF Akerøya for å sikre denne øyperlen for allmennheten og som beitemark for lokale sauebønner.

I dag er huset brukt som base for registrering av fugletrekk, samt at OF leier huset ut som kystledhytte.

Familien Borgens sommeropphold på Akerøya skulle ikke bare bli en solskinnshistorie. Et dykk i OFs arkiver viser en mangeårig korrespondanse med Johan Borgen som ikke helt spilte på lag hverken med de som slo ring rundt hekketiden ei heller med bøndene som hadde sauene på beite her ute. Dette fordi han i stor grad ønsket å ha hunden løs. Hva jeg har kunnet se av korrespondanse i OFs arkiv, priste Johan Borgen både natur og livet her ute, men forhold til sauene fant han ikke helt ut av. På det idylliske bildet Johan Borgen med en av suene som hilser på forfatteren

Da Johan Borgen fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 1967, der prissummen var på 50.000 danske kroner, kjøpte han så Knatten på Asmaløy .

Fra Akerøya til Knatten, i mange år et kunstnerhjem

Det aller første huset på Knatten er det ingen ting igjen av. Det eldste huset (i dag en del av langhuset) ble oppført i 1923 og påbygd i 1969, to år etter at familien Borgen med Johan, Annemarta og barna Espen, Brett og Ane overtok stedet. I 1989 kjøpte kunstnerparet Eva Lange og Erik Frisch Knatten.

Fra slutten av 60-tallet og fram til billedkunstneren Eva Lange døde i 2017 ble Knatten med rette karakterisert som et kunstnerhjem både gjennom ekteparet Borgens kunstneriske aktiviteter og pinseutstillingene i regi av Eva Lange og samboer Erik Frisch. Ikke minst er det verdt å nevne Annemartas bøker om Urtehagen på Knatten.

 Selv om Johan Borgen var den nasjonalt mest profilerte av beboerne på Knatten, var det først og fremst kvinnene, Eva Lange og Annemarta Borgen som kom til å prege perioden med Knatten som kunstnerhjem og senter for kunst- og kunstformidling. Eva var også initiativtaker til etableringen av Hvaler kunstforening og skulpturparken StenKunstHvaler på Kirkøy

Akerøy fort

Vi tar turen tilbake til Akerøya, nå til fortet også kalt Festningsholmen

Det første forsvarsanlegget på Akerøy var en skanse av tre og jord, antatt påbegynt i 1663, samme år som arbeidet med moderfestningen Fredrikstad festning (Kongsten fort) ble satt i gang. Det var generalmajor Johan Casper von Cicignon som ledet arbeidet med fortet og som bar fram ideen om det karakteristiske tårnet. Cicignon ledet arbeidet med en rekke forsvarsanlegg også andre steder i Norge bl.a. i Kristiansand og Trondheim.

Arbeidet med Akerøy fort pågikk i rykk og napp og sto ferdig antatt i 1746. I perioden fram til fortet ble avviklet som forsvarsverk i 1807, hadde dette utgjort en del av kystens beredskap rettet mot svenskene. Her skal imidlertid understrekes at fortet aldri har blitt angrepet. Heller ikke skal det være skutt med skarpt mot noe skip fra fortet.

Som del av avviklingen ble alt av brukbart utstyr flyttet fra Akerøy fort. Samtidig ble deler av anlegget sprengt for ikke å falle i hendene på en mulig fiende. Men skadene på fortet stoppet ikke med dette. I 1883 besluttet den norske marinen å bruke restene av det gamle fortet som mål for øvelsesskyting med kanoner, noe som ytterligere førte til ødeleggelse av det historiske anlegget.

Det som vel kan sies å ha vært dette områdets gode misjon, er at havneområdet har ligget gunstig til som ankringsområde både for militære og sivile seilende fartøyer, noe kart fra 1753 understreker med ordene; Norden for Fæstningen forefinnes en bequem Haun for Skibe saa stoer at over 100 Skibe kan ligge der.

Etter 2. verdenskrig vokste det fram en bred nasjonal bevissthet om å ta vare på kulturminner. På Hvaler kom dette til uttrykk bl.a. gjennom et viktig initiativ tidlig på 60-tallet for å restaurere Akerøy fort. En faglig bredt sammensatt komité på ni personer, ledet av Aslak Jensen, ble nedsatt for fremdriften i arbeidet. Komiteen var også oppsatt på å formidle informasjon om arbeidet og ga i alt ut 10 såkalte Akerøybrev, det første i 1965 det siste i 1988.

Også etter den tid har det vært foretatt både restaurerings- og vedlikeholdsarbeid på Akerøy fort der også Hvaler kulturvernforening har deltatt både med informasjonstavler om historien, flora og fauna i området, og fornyelse av kanonlavettene (Petter Wistner bildet over). Ved informasjonstavla Arnt Otto Arntsen, Paul Henriksen, Jan Ingar Båtvik og Kyrre.

 Redutten

På toppen av Akerøya er det en ruin som er kalt "Redutten". Hva denne forhøyningen av stablet sten har hatt av funksjon, er det i alle år vært spekulert om. Er det restene av det som i sid tid var kystens signalanlegg bl.a. émed klaffetelegrafen på Skjelsbuveten, eller en forhøyning kun laget som utkikspost/signalpost for fortet som ikke hadde god nok utsyn mot sørvest. I Akerøy brev 1 skriver G.I Willoch, medlem i komitéen for restaureringen: «Høyden over havet er 34 meter og utsikten der oppe er vid. En mann av middels høyde har fra toppen en synsvidde på ca 22 km. Dette er vesentlig lenger enn man ser fra fortet. For en legmann høres dette ut til å være en logisk forklaring .