Asmaløy – skoler, konflikt, bedehus og tunnel

Artikkelforfatteren

Paul Henriksen

• Daglig leder i Hvaler Kulturvernforening
• Politisk aktiv og medlem av Hvaler kommunestyre for Arbeiderpartiet
• Tidligere ordfører i Hvaler (2003-2007)
• Tidligere leder av komiteen for Bygdeboka Hvaler - Samtidshistorie, 1945-2000.
• Medforfatter til magasinet "Hvaler - Fra en skole til en skole"
• Mangeårig medlem av styret i Oslofjordens Friluftsråd (8 år).

Hvaler fikk sin første faste skole på Brekke i 1849. Selv om loven om "Almueskolevæsenet paa landet", også kalt Fastskoleloven, ble vedtatt i 1860 som avløsning på omgangskolesystemet, så fikk Asmaløy sin første faste skole først i 1868 gjennom en skolestue på Allerød. Huset, opprinnelig oppført ca 1800, ble senere påbygd. I restaurert utgave ligger dette tett ved fylkesvei 108 i 60 km sonen forbi Åsebu og Allerød.

Skolen holdt til i husets nordre fløy. Bonde og lærer John Otto Larsen var den første som underviste her. Ut over dette vet vi lite om livet på og ved skolen, som på den tiden var eiet av "Hvaler skolekommune".

Etter at Asmaløy fikk ny skole i 1890 ble huset, ved herredstyrebeslutning i 1902, solgt til Andreas Olavus Jonassen, gift med Marie Sofie Fredrikke Wagner, da paret kom tilbake fra Amerika. Fredrikke ble boende, og livnærte seg på småbruket etter at Olavus døde i 1921.

Den tidligere skolestua i nordre del av huset ble i en periode brukt til samlingssted for ungdommen på Asmaløy. Historien forteller at det også var "dans på lokalet", og at ungdommen hadde med seg "e’ lerke" på innerlomma. 

Kanskje ga dette Fredrikke en ekstrainntekt på det lille småbruket – hvem vet?

Asmaløy skole 1890 – 1967

I tjueårs-perioden fra 1880-tallet til begynnelsen på 1900-tallet, skjer det mye på skolesiden i Hvaler-samfunnet som i landet ellers. Norge får et langt mer tydelig lovverk som regulerer skolen både i i byene og på landsbygda. Det er økonomiske oppgangstider, befolkningen får bedre levekår, barnedødeligheten går ned og Hvaler opplever betydelig  innvandring fra Sverige. 

Dette både pga store innsig av sild, og oppstart av stenindustrien på begynnelsen av 1880-tallet. Folketellingen i 1910 forteller at 11% av befolkningen er født i Sverige. I 1913 registreres det 730 elever i Hvaler-skolen, det antatt høyeste antallet som er registrert på Hvaler.

Denne økningen i elevtallet over flere år, samt endringer i lovverket, førte til en rekke nye skoler. Flere av disse i samme arkitektoniske form. I denne perioden, fra 1880-tallet til begynnelsen på 1900, bygges det skoler i rød mursten både på Neset på Vesterøy, Asmaløy, Nordre- og Søndre Sandøy og på Brekke på Kirkøy. For Asmaløy skole skulle dette bli en lang historie helt fram til skolen ble nedlagt i 1967, da elevene ble overført til Åttekanten, og noen elever til Floren.

Lønnsaken, striden som skapte skolestreik, dype splittelser og stor medieoppmerksomhet

Det som virkelig skulle sette Asmaløy skole i fokus både lokalt og nasjonalt, var saken knyttet til spørsmålet om lærer Rolf Bjarne Lønns "skikkethet" til å undervise. Den såkalte "Lønnsaken" skulle plage Hvaler-samfunnet, og Asmaløy spesielt, helt fra begynnelsen av 50-tallet til langt inn på 60-tallet.

Etterkrigstidens Hvaler var på mange vis lik det samfunnet vi hadde ved utbruddet av 2. verdenskrig. Når det gjaldt skolene var disse små, ofte kun med én eller to lærere. Lærere med rotfestet historie og kultur i Hvaler-samfunnet, møtte nye kolleger med lærerseminar og annen bakgrunn, religiøst og kulturelt, fra andre deler av landet. Sammen skulle de skape en læringskultur for barn og unge i et øysamfunn der få av foreldrene hadde utdanning ut over folkeskolen, og der redselen hos elevens foreldre for å ikke følge holdningen til de andre i bygda var gjennomgående.

Nettopp et slikt "kulturmøte" mellom det rotekte Hvaler og en uortodoks lærer fra Sør-Vestlandet (Rolf Bjarne Lønn) med stort temperament og en helt annen bakgrunn, ga fra begynnelsen av 50-tallet støtet til en strid som i avisene ble omtalt som "Lønnsaken", og som i skolestyrets protokoller fra 1952 til 1967 ble omtalt som "Asmaløy-saken". Ja, så omfattende var striden at også Oslo-pressen og bildebladet Aktuell, i tillegg til lokale aviser, dekket saken bredt gjennom flere år. I så måte kan vi her snakke om en betydelig mediesak.

Hva var det så striden bestod i, ja, og som ga grunnlag for en mangeårig skolestreik, bøtelegging av foreldre som holdt barna hjemme, alternativ undervisning, elevers tap av hele skoleår, flytting fra Hvaler og splittede familier? 

Dette bare for å nevne noen av de mange ingrediensene vi finner i den mangeårige striden, om lærer Rolf Bjarne Lønn var mentalt skikket til å undervise.

Som en kuriositet kan også nevnes at i 1959, da skolestreiken pågikk, ble det holdt alternativ skole på bedehuset "Enighet". 

I denne perioden var Egil ”Drillo” Olsen lærer her som nybakt student.

Med mange års avstand til saken, er det vanskelig å plassere skyld og ansvar i denne konflikten som red elever, familier, Hvaler kommune og lærer Lønns familie. Ja, hele lokalmiljøet som en mare i nærmere 12 år. 

En gjennomgang av skolestyrets protokoller fra denne tiden, viser at i flere år på rad var Lønn-saken tema på samtlige møter i skolestyret på Hvaler.

Det vi kan si, er at det verken var rettssaker, Hvaler skolestyre, eller for den del  "handlekraftige foreldre" som ble nøkkelen til endelig løsning av saken om lærer Lønn. En omfattende omstrukturering av skolene på Hvaler var det som skulle sette strek for Norges lengste skolestreik.

Med nedleggelse av grendeskolene og overføring til Vesterøy skole, og senere Åttekanten, noen også til Floren, fikk både lærer Lønn og lokalsamfunnet ro. Ifølge Lønns kollega Øivind Sand fikk Lønn her både eget "lønnkammer" og rom for pedagogisk utfoldelse blant annet i funksjonen som kommunens spesiallærer.

Uortodoks var nok denne læreren, men mange av elevene på Åttekanten likte den nye læreren som brukte spill og effekter i pedagogikken. Han som med sin ropert agerte den "dømmende gud", og tok skuespillet til hjelp i sin pedagogikk, fikk elevenes positive oppmerksomhet på en ny skole basert på ny pedagogikk. 

Kanskje var Asmaløy skole med sitt miljø på 50-tallet for trangt for en lærer som Rolf Bjarne Lønn? 

Kanskje var lærer Lønn som pedagog forut for sin tid? 

I det minste er det lov å spørre når vi ser Norges-historiens lengste skolestreik i et historiens lys.

Bedehuset "Enighet"

Det var nok et bevisst valg at det nye bedehuset fikk navnet "Enighet" i 1901. Samtidig må det ha vært mange mennesker på Asmaløy som spesielt i etterkrigstiden fant hvile, ro og et felles trosgrunnlag på bedehuset med navnet "Enighet". Dette nettopp i en tid da enighet langt fra var det som preget lokalsamfunnet utenfor veggene på bedehuset.

Den 19. jan. 1901 var ca. 50 av innbyggerne på Asmaløy samlet til møte i skolehuset, der de vedtok å bygge bedehuset. Huset ble besluttet oppført i Vestre Kasene, og eierne av tomten, Ole Andersen, Huser og Jens Olsen ga gratis tomt og sten av fjellet til grunnmur. Tomten fikk det vakre navnet "Enigheten" - og med rette. 

Fra dokumenter og protokoller kom det klart fram at enighet og entusiasme var en viktig grunnmur. De gamle forstod betydningen av ordspråket "Enighet gjør sterk".

Det ble valgt en byggekomité som opprettet kontrakt med Helge Johansen på Huser, som skulle levere huset fullt ferdig for kr. 4 000. Ved basarer og fester var det allerede samlet inn kr. 2 200. Restbeløpet kr. 1 800 ble lånt i Hvaler Sparebank. Til sikkerhet for lånet ble det utstedt en pantobligasjon i huset.

Allerede et knapt ett år etter vedtaket om å bygge et bedehus, fant innvielsen sted 8. des. 1901. Det var sokneprest Davidsen som sto for innvielsen.

Inntil 1916 var det bare menn som var i bestyrelsen av bedehuset, men nå ble den første kvinne innvalgt og det var Nilsine Olsen, Rød. Siden da har bestyrelsen bestått av både menn og kvinner.

Under krigen 1940 - 1945 var det naturlig nok liten aktivitet på bedehuset, men dette til tross, ble huset også tatt godt vare på i denne vanskelige tiden. I 1947 ble det lagt inn elektrisk lys.

Etter at det de siste tiårene har vært dalende aktivitet i Asmaløy bedehus, synes det som om interessen for huset igjen øker. Dette har gitt seg utslag i at bedehuset har fått flere større pengegaver, og de tiltak som styret har satt i gang har befolkningen sluttet opp om. Ikke minst gjelder det en viss renovering og utbygging av lokalet.

I en alder av 121 år er huset i god stand og i ukentlig bruk. Huset leies ut til lag og foreninger, samt til private arrangementer. Selv om det ble bygget som bedehus, og har statutter i samsvar med det, driftes det i dag også som grendehus, når det er forenlig med husets egenart. Viktige inntektskilder er den årlige høstbasaren, utleie av leiligheten i 2. etasje, samt utleie for øvrig.

"Løper’n" var dyp, og spørsmålet var i mange år - bru eller tunell?

Som i en rekke øysamfunn kysten rundt, har båten til alle tider vært kommunikasjonsmidlet mellom øyene, og for den del mellom øyene og fastlandet. I så måte er øysamfunnet Hvaler intet unntak. Fisk og frukt ble fraktet med båt, det samme når barn skulle til og fra skolen eller for folk som søkte til kirke, bedehus eller et annet forsamlingslokale. Skulle du besøke slekt eller en venn på en annen øy var eka, sjekta eller motorbåten det som bidro til å holde kontakten.

Debatten om å utvikle en mer landbasert forbindelse både mot Kråkerøy og Fredrikstad, og mellom øyene startet på Hvaler allerede før 2. verdenskrig, men som vi vet kom den første større brua på Hvaler først i 1964 over Skjelsbusundet. 

Det neste store løftet med bruene over Grønnetkilen og dernest over Asmalsund, kom i 1971. Dette i samme periode som bruer over Kjøkøysund (1970) og Puttesund (1971) ble bygget. Disse bruene, samtidig som vi allerede hadde fergeforbindelse mellom Revholmen og Tangen (fra 1959), bidro til å snu en negativ befolkningsutvikling på Hvaler.

Hva så med "Løper’n", sundet mellom Asmaløy og Kirkøy, som sosialantropologen Arne Martin Klausen, i en artikkel i tidsskriftet Dugnad i 1988 beskrev som "dyp", ikke i meter under havet, men i sosiokulturell sammenheng?

Denne siste etappen for en samlet veiforbindelse fra Skjærhalden til Fredrikstad skulle i årenes løp igjennom en rekke utredninger, folkemøter, møter i kommunestyret og ikke minst i form av møter med veimyndighetene. 

Skulle beslutningstakerne gå for bru eller tunell? 

Dette mens trafikkmengden økte i takt med salget av biler og utbygging av hytter på Hvaler. I Fredrikstad-avisene fortalte bilder og overskrifter om kaos ved fergeleie på Skipstadsand og i Korshavn. Dette selv om det i 1979 ble investert i en større og kraftigere ferge.

Det er først i 1985 at det legges fram en hovedplan fra Vegdirektoratet der både bru og tunell-alternativer presenteres. I kommunestyrets møte 7. mai godkjennes planen, og kommunen oppnevner tidligere rådmann/ordfører Otto Reff og nytilsatt rådmann Torleif Gjellebæk som kommunes representanter i styringsgruppa.

I rekken av møter, aksjonsgrupper og høringsinnspill ble det avholdt møte på bedehuset 8. mars 1986 som skulle jobbe med veitraseen over Asmaløy, der konklusjonen etter hvert ble å følge allerede opparbeidet trasé. 

I juli samme år er det klart at det går mot vedtak om å gå for tunellalternativet, og A/S Hvalertunellen får sitt klare mandat. På starten av 1987 godkjenner kommunestyret finansieringsplanen.

Bildet avfotografert fra boka "Hvalerveien" - Otto Reff.

Allerede lenge før den første bilen hadde passert igjennom den nye tunellen, som siste etappe på Hvalerveien, var debatten i gang om hvor bompengene skulle betales, og til hvilken pris. Burde ikke hyttegjestene betale mer enn fastboende, og hva med pendlerne? 

Denne delen av historien hører imidlertid hjemme et annet sted. Ett er sikkert; sluttføringen av tunellen mellom Asmaløy og Kirkøy skulle vise seg å bli en svært viktig faktor i ny vekst for Hvalersamfunnet, og for Hvaler som hytte- og friluftskommune.