-  Norge skal tydligvis være best i klassen, men til hvilken pris ?

For en legmann er det vanskelig å finne logikken i avtaler og reguleringer om felles
håndheving av de samme resursser og bestander i et fellesareal som tre land fisker i.

Selv om forskere har pekt på det kritiske nivået for Nordsjø-og Skagerraktorsken, og
det har blitt gjennomført kraftige kvotekutt, den felles torskekvoten er kuttet med hele
44 prosent i 2026, er det fremdeles ikke innført et nullkvote forbud i de åpne havområdene.

Torsken tas her i stor grad som lovlig bifangst i det omfattende svenske og danske
blandingsfisket etter andre hvitfiskearter. At den biologiske begrunnelsen er at det
er to ulike torsketyper, faller på sin egen urimelighet. Fisken kjenner ikke grenser.

Norge skal tydligvis være best i klassen, men til hvilken pris ?

Dette er fiskeripolitikkens absurde teater i Skagerrak

Norske fiskerimyndigheter liker å ikle seg rollen som verdensmestere i miljøvern og
ressursforvaltning. Men når teorien møter den virkelige verden i Skagerrak og 
Oslofjorden, kollapser logikken fullstendig. Tilbake står frustrerte kystfiskere som må
se på at fellesskapets ressurser forvaltes etter prinsipper som grenser til det absurde.

Jeg vil tro at fiskeripolitikken burde handle om to ting: Biologisk bærekraft og trygge
arbeidsplasser langs kysten. I dag opplever fiskerne i Sør-Norge ingen av delene.
I stedet tvinges de til å navigere i et regelverk preget av dype forvaltningsmessige
paradokser, der de usynlige strekene på kartet har blitt viktigere enn sunn fornuft.

Det første paradokset kommer i kjølvannet av de nylig innførte nullfiskesonene. For
å redde den hardt pressede kysttorsken og gjenopplive Oslofjorden, har myndighetene
lagt ned totalforbud mot å fiske i de store nasjonale verneområder. Lokale kyst og
fjordfisket har mistet sine tradisjonelle fangstfelt på Hvaler og i Oslofjordsystemene.
Argumentet er at krisen krever radikale tiltak.

Flytende biologi

Men fisken kjenner som kjent ikke nasjonalstatenes koordinater. Rett på utsiden av
den historiske 4-mils grensen , i det samme marine økosystemet, fortsetter det 
internasjonale industrifisket i Skagerrak. Mens de minste trålerne som knapt er
bygget for åpent hav, i dårlig vær må ligge til kai, kan store svenske og danske
trålere lovlig fange hvitfisk og torsk som bifangst bare noen få nautiske mil
lengre ut.

Det blir fra myndighetene hevdet at det dreier seg om to genetisk ulike
torsketyper, men biologien er nok mer flytende enn som så: Egg drivs, larver flytter
seg, og havtorsken vandrer inn mot kysten. Myndighetene forstår åpenbart ikke
at effekter av de norske nullfiskesonene vannes effektivt ut når høstingen ved store
havgående trålere fortsetter på dørstokken rett utenfor.

Likhet for loven?

Som om dette ikke var nok, finner vi et minst like grelt eksempel på skrivebordsforvaltning i det lukrative krepsefisket. Norge har valgt et minstemål på sjøkreps på 13 sentimeter totallengde. Danmark og Sverige opererer med 11 cm. Dette betyr i praksis at når norske fiskere får kreps på 12 cm, er de lovpålagt å kaste den ut igjen.
Tråler en svensk båt på nøyaktig samme felt utenfor 4-mils grensen, kan svensken
lovlig beholde, lande og selge den samme krepsen til europeiske restauranter.
Er det dette som menes med likhet for loven?

Hvor er de norske fiskeriforhandlerne (fiskeriministeren) i dette bildet ?

Svaret er ofte at man må inngå kompromisser med EU, og at store interesser som
sild og makrell må prioriteres. Imidlertid, når man etter tiår på tiår godtar "to sett
med regler på samme fiskefelt", undergraves respekten for selve regelverket.
Det skaper en dyp og farlig mistillit mellom fiskerne som har havet som arbeidsplass,
og forvaltningen som sitter på kontorer.

- Våkne opp

Norge kan ikke fortsette å drive en symbolpolitikk der vi påfører våre egne kystmiljøer
store økonomiske tap, uten at det gir en reell biologisk gevinst for havet. Det hjelper
lite å vifte med en moralsk pekefinger i internasjonale fora når resultatet på sjøen
blir stående som et ulogisk paradoks.

Det er på tide at norske myndigheter våkner. Vi må kreve en reell harmonisering av
regelverket i Skagerrak. Hvis en ressurs skal vernes eller spares, må reglene gjelde
for alle som fisker i det samme bassenget. Hvis ikke, handler ikke politikken lenger
om å ta vare på havet, da handler den bare om å ta knekken på den norske
kystfiskeren.

Ragnar S Thorkildsen