- Eventyret om Brottet amfi

....for svært lenge siden, ja, så lenge siden var det at verken mor din, far din eller bestemor og bestefar var  født. 

Da kom det til Dypedal på Spjærøy en meget pertentlig mann med spaserstokk, amerikansk lommeur, knebelsbart og press i buksene. Bak kom en bonde som var svært oppspilt, og som nikkende sa ja og nei, nei og ja, da den fine mannen, som visste seg å være stenreder, sa ord som klyv og bust, god avkastning, gatesten, tyske brygger og Argentina. 

Ja, da sier vi det, da, sa stenrederen, og glad sprang bonden hjem og fortalte kona om salget av fjellet som han fram til nå bare hadde hatt trøbbel med siden sauene stadig satte seg fast her. 

Stenrederen må jo være en tulling som kjøper noe sånt, sa bonden, og ristet på hodet. 

Ja, han er jo bykæll, sa kona, ristet på hodet og bar ut kassa med plommer som skulle ros til byen morran etter.

Nå begynte en ny tid for fjellet på Dypedal. Med hest og vogn ble maskiner og bor kjørt fram, kraner ble reist, og skinner ble lagt fra fjellet og helt ned på stenbrygga for å frakte granittblokkene. 

Fra smia steg røyken, og i fjellet sang det i kraftige bor. Rop om "varsko her – fyr" var det her gjallet jevnt. 

Langs veien mot brygga sto skura der stenhoggerne, tyggende på svensk skrå, og med nøysomt blikk formet sten som skulle til gatene i Danmark, Belgia, Frankrike, Argentina, Tyskland, ja, viden om. 

EU var mange år unna, og kravene til utforming var like mange som antallet land som bestilte granitt fra Hvaler. Naboene til Brottet var også glade den gang, og ingen klaget. Så lenge borrene gikk, og rop om "varsko her" runget, visste alle at det kom mat på bordet.

Fjellet på Dypedal, som de svenske stenhoggerne kalte Brøttet, likte dette livet. Det skjedde noe hver dag. Vel kilte og rista det litt ekstra når salva gikk av, eller når boret gikk metervis inn, men skitt au; litt må en jo tåle for å være med på moroa, tenkte fjellet.

Ekstra spennende var det når svenske og norske stenhoggere kranglet om Carl Marx, jenter, Calle Jularbo, kvaliteten på spriten eller troen på vår herre. 

Fyr var det her, så smalt det igjen. 

Ved brygga lå det stolte skuter som tok stenen med til verden den vide. Sten fra Dypedal skulle prege mangt et bankbygg, boulevard, plaza, og brygger for stolte skip med fargerike flagg. 

Ikke rart Brottet var stolt av et slikt avkom, ja, eller leveranser, om du vil.

Men, så en dag skjedde det noe som fikk Brottet til å undre. Få menn møtte fram, det var langt mellom salvene, og kun noen få vogner farte ned skinnegangen til en skute som ikke kom. Hesten til stenkjører’n sto hjemme på stallen, og formannens rop om å sette opp farta var ikke å høre. 

Krise var det en som sa, depresjon, arbeidsledighet og krig, var ord som Brottet snappet opp. 

Ja, stenrederen kom også på visitt, men pressen i buksene var ikke like fin som tidligere. Den en gang så spenstige gangen var avløst av slepende skritt. Bak noen enerbusker sto tre kvinnfolk triste til sinns, og lurte fælt på hvor penger til mat skulle komme fra nå.

Kanskje løsningen var å flytte til byen, slik Gunda, Karl, August og Thea hadde gjort? 

Men, hva da med kua, grisen og snekka, og hva med gamle mor på stua og sukkerplommene som snart skal selges på Blomstertorget i by’n?

Nå begynte en trist tid for Brottet. 

Skinnene ble revet opp og kjørt til Råde som støtter i båthavna. Kraner ble revet ned, kompressorene var slått av, og fra smia kom det ikke lenger røk fra trepipa med brannskader. 

Borte var stenhoggerne Gustav Wiborg, Øyvind Klingvall, Vilhelm Ekstrand, Henry Eriksen, Wilhelm Norderhaug, Osvald Koven, smeden Ernst Person, kileguttene og alle de andre som hadde gjort sten til det daglige brød.

Jeg gror meg igjen, tenkte Brottet, og som tenkt så gjort. 

Det tok ikke lang tid før busker, kratt og høye trær dekket det som i mange år hadde vært en god, men krevende arbeidsplass. Få var det som etter hvert visste at inne i krattet, bak de høye trærne og haugene med sten, gjemte det seg en historie om hardt arbeid, godt kameratskap, ideologisk kamp, ja, kjærlighet med.

Av og til var det nok noen som la turen nedom det gamle og igjengrodde Brottet og fortalte barn, barnebarn og oldebarn at her har far, bestefar og oldefar arbeidet. 

Det var som det skulle være. 

Men da tre menn en vakker høstdag kom ivrig pratende nedover veien, lyttet Brottet ekstra godt etter. Det var tydelig at noe var på gang. 

Brottet tenkte tilbake på den gangen da Stenrederen og bonden kom for å kjøpslå om fjellet. Han som het Jan førte an, og anviste hva som skulle gjøres hvor. De to andre, Arne og Paul, fulgt opp og bidro som godt var med nei og ja, ja og nei - oi, så spennende. 

De tre mennene manglet riktignok både knebelsbart, stiv snipp og stokk, men troen på å skape noe nytt manglet så visst ikke. 

Nye ord og navn farte forbi. Historisk sted, Stenhoggern, musikkspill, amfiteater, Thøger, Svein og Jens-Olav, var ord og navn Brottet fikk med seg. 

"Vi møtes lørdag med hver vår motorsag, Paul", sa Jan ivrig. 

Brottet forsto at en ny tid var i emning. Det var riktig så det kilte i gamle borehull og vannårer.

Nå fulgte måneder med ny iling i gamle kilehull. Ja, det var rent som i gamle dager, tenkte Brottet. 

Trær ble kuttet ned, den gamle krana ble tatt fram, og skinner igjen lagt på plass. Men det som virkelig fikk det til å ile i gamle skår, ja, det var rent som vannet frøs i gamle vannårer, var da sten på sten igjen møysommelig ble lagt på plass i gresk orden.

"Amfiteater" , sa Jan, og anviste med matematisk blikk hvor de nye stenhoggerne , kalt inn på dugnad, skulle plassere blokkene. Der sten på sten ble tatt bort og skipet til Argentina i gamle dager, ble sten på sten igjen lagt på plass for publikum. 

Brottet var virkelig stolt; "byggeskikk skal de få", sa kommunen. En kan bli stolt av mindre, tenkte Brottet, mens flittige hender la siste hånd på verket før premieren på musikkteateret "Stenhogger’n" ble annonsert.

For det skulle bli mer fest, glede, sorg, sang og smak av gamle dager. Der de gamle sliterne la fra seg hammer og meisel, kom det nye stenhoggere inn. Vel var de ikke så dyktige med hammeren, men navnene var det noe gjenkjennelig ved; Karl Anton, Augusta, Tora, Gotfrid, Axel, Ernst og stenkjører Persen - det var som om de gamle kjenningene igjen var på plass i Brottet. 

Trollmennene Hans-Petter, Jens Olav, Svein og regissør Marit, sørget for dette.

Statsminister Jens og ordfører Paul var henrykt sammen med hundrevis av mennesker som lo, gråt og sang med. At noen naboer ropte støy, fy, stopp og rettssak var nå så. De får holde på, tenkte Brottet, som frydet seg. Men da natten kom og månen lyste matt over Spjærøy og Dypedal, sov Brottet en dyp og stenhard søvn.

Gleden og mystikken i Brottet ville ingen ende ta, nå også med barn i hovedrollene. Brottet tenkte tilbake på den gangen da kileguttene tjente noen øre for å slå hull og på småjentene som kom med matspannet til far og bror. Nå var det som om de var der igjen, Brottungane.

Mang en gang hadde Brottet hørt barna krangle, fortelle om forelskelse, se dem springe bort i redsel for skrømt eller en arg far som mente at nå var det på tide å hjelpe ho mor med dyra. 

Loffen, Laffen, Bergkongen, Asta, Ine og alle de andre Brottungane og Gårdsungane spilte så fedre og mødre måtte bære hylende barn ut, for så å fortelle dem at dette ikke er helt som i virkeligheten. 

Hylende av skrekkblandet fryd ble barna båret inn igjen. 

Det kilte aldeles voldsomt i mellomgulvet, men alle ville ha med seg slutten. Hvordan gikk det med Bergkongen. Ja, og med Asta og Ine?

Men – endte egentlig eventyret om Brottet her? Var det nå det var snipp, snapp, snute?

Så avgjort ikke. 

I årene som fulgte sto det nye spill med fengende musikk på plakaten; Brottet fikk oppleve "Frihetsspranget", "En midtsommernattsdrøm", "Sommerdrømmen", "Fløte på nye eventyr", "Fyret", "Lysglimt i mørke", "Spooki" og "Pinocchio", og ikke å forglemme "Jeppe". 

De gangene lystspillet om den tragiske figuren Jeppe, spilt av Bjørnar Spydevold, var det som latter og hurrarop sprengte på i alle sprekker. Ja, Brottet følte at på Richters skala, var det nær et lite jordskjelv på 4,5. Bare det at her var "skjelvet" livgivende!

Men så var det at Brottet nesten frøs til småsten; krigen på Hvaler skal innta stenamfiet, ble det sagt. 

Hva betyr nå det? undret Brottet, og tenkte på krigene, ja, både den "første" og den "andre", som en gang tok knekken på de gode tidene for stenhoggerne, båten som ikke kom for å hente finhogget kantsten, og borte var småjentene som før kom syngende med suppe i spannet til far.

Men, tenkte Brottet, og trøstet seg med at selv om det høres skummelt ut at tyske soldater, med det forhatte symbolet på armen, skal marsjere ut og inn på min granitt, går det nok bra denne gangen, for nå ser soldatene tross alt langt snillere ut.

Men da dagen kom med soldater med det hatefulle symbolet på armen, lærstøvler, bandolær og skrikende stemmer, da var de sterke frysningene tilbake i vannårer og gamle borehull. Ja, det var som om den gamle kløva med søppel og skrot like ved skulle revne helt.

Brottet tenkte at jeg hører at publikum klapper, da blir jeg også glad, men i sin ganittharde visdom pustet ikke Brottet ut før publikum for n’te gang reiste seg, ropte og klappet, og mannen med gul vest med VAKT på ryggen, slo fast at dette hadde vært nok en fantastisk kveld i Brottet. 

Stoltheten og roen var igjen tilbake. 

Det så Brottet også var tilfelle med de nye naboene; bygningene som de siste årene hadde kommet til; Byssa strandkafé, det staselige båtbyggeriet, kystlekeplassen og de tre rødmalte hyttene.

Gjemt, men ikke glemt var de gamle stenhoggerne, som nå var byttet ut med den flotte dugnadsgjengen som hadde bygget Brottet og mere til. De, som uten lønn, men med stor kunnskap, livlig humor og ekstra høye stemmer – i alle fall hver gang FFK vant og Brottet hørte at siste kamp ble gjennomgått og analysert; at han ikke skåret på den muligheten i 2. omgang, ikke til å tru. Sånn var det ikke før’i tia da Bjørn Borgen og Per Snæbbus skåra på hver sjanse….

Mon tro hva jeg får oppleve neste år tenkte Brottet – jeg fyller jo 20 år da, egentlig 150 år, siden det er SÅ lenge siden bonden og stenrederen med knebelsbart travet forbi, der bonden himlet med øynene og det sto kroner i øynene til stenrederen. Den som lever får se, tenkte Brottet, og enn så lenger lever jeg, og følger med på ferden.

Gleden over møtene med stenkjører Persen, fiskeren Thorvald, den komiske, men akk, så tragiske Jeppe, den storsnutede "badegjesten" Fløte, fyrvokteren, gammel-losen og alle de sangglade barna sier meg at eventyret fortsetter. 

En natt drømte jeg faktisk at jeg kom til å treffe igjen Karl Anton, Augusta, Claus Friberg, Gotfrid Karlson og de andre fra Stenhoggern. 

Noe sier meg langt inn i vannårene og de gamle borehulla, at jeg er sanndrømt. I sommer blir dette til virkelighet, sann mine ord.

Paul Henriksen