Velkommen til Kirkøy: Våtmarksområdet Arekilen

Artikkelforfatter

Paul Henriksen

• Daglig leder i Hvaler Kulturvernforening
• Politisk aktiv og medlem av Hvaler kommunestyre for Arbeiderpartiet
• Tidligere ordfører i Hvaler (2003-2007)
• Tidligere leder av komiteen for Bygdeboka Hvaler - Samtidshistorie, 1945-2000.
• Medforfatter til magasinet "Hvaler - Fra en skole til en skole"
• Mangeårig medlem av styret i Oslofjordens Friluftsråd (8 år).

I middelalderen, da havnivået var 2,5 – 3 meter høyere enn i dag, gikk sjøen inn fra Ørekroken (øverst i bildet), og skapte en naturlig kile med omkringliggende skogs- og jordbruksarealer. 

Med landhevningen de neste hundreårene, ble det liggende et våtmarksområde på nordsiden av nåværende fylkesvei, et område som ga gårdene i området inntekter, men også utfordringer. 

Inntektene var bl.a. knyttet til salg av takrør til taktekke. Da taket på slottet ble restaurert i 1844, ble det hentet store mengder nettopp fra Arekilen.

Tanken om tørlegging

Allerede på 1850-tallet vokste det frem ideer om tørrlegging av våtmarksområdet, både for å øke de dyrkbare arealene, men samtidig også for å bekjempe "koldfeberen", kjent som malariafeber, som på 1850-tallet herjet i dette området. Lite ante befolkningen at en stamme av malariamygg fantes, og fortsatt finnes i Arekilen. 

Forestillingen om sykdommen, var at feberen som forårsaket død i en rekke av de små, skrøpelige og overbefolkede boligene i området, skyltes utdunsting fra myrområdet.

Det var først i 1914 at det kom fart i arbeidet med å tømme Arekilen gjennom bruk av en Arkimedesskrue, et prosjekt ingeniør Brynjulf Langballe (bildet) ble ansatt for å lede. Grunnkapitalen i prosjektet sto 18 grunneiere for, gjennom Arekilen Grøfteselskap, med lån på kr 800,- i Hvaler Sparebank. Totalt kostet hele prosjekt kr 15.300 kroner.

Selve Arkimedesskruen ble kjøpt fra Danmark, der firmaet Jens Andersen, Maskin og Møllebygger sto for produksjonen. En 15 meter høy vindmølle, en av Norges første, innkjøpt fra Elverum, skulle drive skruen rundt og trekke vannet ut.

Tidlig på sommeren 1914 var den danske møllebygger Andersen og hans familie på besøk, og vitne til at "Arkimedesskruen", med drahjelp fra vindmølla, fungerte som planlagt. 

Ja, historien forteller at i løpet av sommeren var hele Arekilen tilsynelatende tørrlagt.

Nede i grunnen var det imidlertid fortsatt store vannmasser. Fem svenske arbeidere ble satt til å grave en 50 meter lang kanal tvers gjennom Arekilen. For å hindre utglidninger i massene, ble det slått ned påler med sidekarmer for å lede vannet ut.

Det omfattende arbeidet med å grøfte, skulle imidlertid vise seg ikke å være nok når naturen spilte ut sine krefter. 

Da høsten kom, med mye nedbør og lite vind, brøt kanalsystemet sammen, og vannet begynte igjen å stige i Arekilen. Med hjelp av en dieselmotor ble det gjort forsøk på å få mølla i drift. Denne løsningen viste seg imidlertid å bli så vidt dyr at gårdbrukerne trakk seg fra prosjektet, som dermed ble oppgitt. 

Dieselmotoren ble solgt til et sagbruk i området, mens vindmølla "tok turen" til Edholmen i 1917, der Ian Christian Johansen hadde startet Edholmen Preserving.

Arkimedesskruen, derimot, ble liggende og forfalle over tid. Glemselens slør la seg over dette tekniske kulturminnet.

Vindmølla som ble kjøpt inn for å drive skruen. Til høyre Brynjulf Langballe med sin datter og nære medarbeidere ved vindmølla i 1915. Foto: Østfold bildearkiv.

Modeller av Arkimedesskruen

Tidlig på 80-tallet ble det, med innsats fra tømrerlinja på Greåker videregående skole, bygget en modell av Arkimedesskruen, men denne gikk etter hvert i stykker grunnet råte.

I forbindelse med arbeidet med Hvaler kommunes kulturminneplan (vedtatt i 2018), reiste Hvaler Kulturvernforening spørsmålet om muligheten for å få laget en ny modell av Arkimedesskruen. Dette vakte stor interesse, og Petter Wistner var den som tok et hovedansvar for dugnadsarbeidet som måtte til for å bygge en modell av skruen.

Prosjektet ble støttet økonomisk av bl.a. Hvaler kommune, Sparebank 1-stiftelsen, en rekke privatpersoner, lokale foreninger, næringsbedrifter og Hvaler Kulturvernforening. Modellen ble bygget i garasjen til Petter Wistner på Viker, og i mars 2021 fraktet til Arekilen.

Høsten 2018 ble restene av den gamle modellen løftet ut av Arekilen og kjørt til Wistners garasje på Viker. Her ble alt av gammelt treverk fjernet, men akslingen fra 1914 beholdt, da denne fortsatt var intakt. 

Et avansert og møysommelig håndverksmessig arbeid kunne starte, et arbeid som er anslått til ca 650 dugnadstimer, hvorav Petter med 500 timer alene, fram til februar 2021, da det var klart for retur til Arekilen med en ny modell. Ikke minst gjennom å tilvirke/dreie rundt 900 staver som utgjør en sammenhengende rekke av skovler, ble dette et svært komplisert prosjekt.

 På fundamentene til den gamle mølla er det reist et utkikkstårn etter de samme prinsipper som det opprinnelige tårnet. Informasjonstavler både om det historiske prosjektet og dugnadsarbeidet med Arkimedesskruen, kom på plass før påske i 2022.

Frøkengården i Korshavn

Gården Søndre Korshavn på Hvaler kalles nå for Frøkengården. Eiendommen var i samme families eie fra 1786 til 1987, og viser hvordan en Hvaler-familie bodde for drøyt hundre år siden. 

Her er et rikholdig innbo og inventar som beskriver 1800-tallets kystkultur på Hvaler.

Våningshuset er et godt eksempel på lokal byggeskikk med opprinnelse fra 1700-tallet, og senere utvidelser. Huset står også som et eksempel på en gammel skipperstue.

Christian Nielsen Barfod kjøpte gården i 1786. Han var bonde og fisker, men hadde også vært til sjøs. Han døde allerede i 1788. Hans sønn, Thomas Christiansen, overtok gården i 1810 etter sin mor og stefar. Han var sjøkaptein, og under Napoleonskrigene satt han to ganger i engelsk krigsfangenskap. Han døde i 1821. 

Sønnen Søren Thyge Christiansen overtok gården etter sin mor i 1848. Han var også sjøkaptein, i likhet med sin bror Christian Ditlef. Søren Thyges sønner, Thomas og Christian Ditlef, ble også sjøkapteiner, men den sistnevnte trivdes dårlig på sjøen og gikk i land og flyttet til Karlstad i Sverige. 

Deres fire søstre, Kaia, Charlotte, Therese og Lina, forble boende i Korshavn som ugifte frøkner, og etter dem har gården fått sitt folkelige navn. 

Sammen med dem bodde også hushjelpen Marie Andersen. Etter søstrenes bortgang, den siste i 1943, brukte etterkommerne i Sverige huset som sommersted fram til 1987. Marie bodde her til 1963. 

I 1994 valgte daværende eier, Det Norske Videnskaps-Akademi, å overdra eiendommen vederlagsfritt til Stiftelsen Korshavn, med et styre bestående av lokale myndigheter og kulturorganisasjoner. Disse var Hvaler kommune, Hvaler Kulturvernforening, Fortidsminneforeningen i Østfold og daværende Fredrikstad Museum. Den siste trakk seg ut ved dannelsen av Østfoldmuseene.

Dette innebærer at Hvaler Kulturvernforening, gjennom Stiftelsen Korshavn, er medeier i dette flotte kulturminnet, et eierskap som viktig, men som også innebærer forpliktelser.

Fra "Stiftelsen" ble etablert i 1994 fram til denne dag, har en driftig venneforening stått for et omfattende dugnadsarbeid.

Hva så med framtiden for dette kulturminnet? Å ferdigstille dugnadsarbeidet er viktig, men samtidig er spørsmålet utfordrende, all den stund Stiftelsen Korshavn (Frøkengården) i dag har et svakt økonomisk driftsgrunnlag. Å ha gården åpen som museum i avgrensede perioder, vil bli svært krevende. Fremtiden for dette viktige kulturminnet blir derfor utfordrende også med tanke på å opprettholde drift, uten å måtte gå med "tiggerstaven".

Fylkeskonservatorens beskrivelse av selve huset og eiendommen

Bygningen er bygget i tre etapper. Den midtre delen er antakelig eldst, en treromsstue bygget før 1797. Tidlig på 1800-tallet ble bygningen forlenget mot nord, med en treromsstue inntil. I 1890 ble det føyd til en forlengelse mot syd, som bestod av butikklokale og gang. Bygningen er et godt eksempel på en skipperfamilies bo- og levekår.

Eiendommen for øvrig består av uthus, sauefjøs, ruinene av et fjøs, en gammel hage, utmark og skog. Den strekker seg helt ned til sjøen i Korshavnkilen, hvor gårdens brygge lå. Området (kulturlandskapet) ned mot kilen holdes ved like ved beiting. På den måten opprettholdes den synlige og fysiske kontakten mellom gården og sjøen.

Dammyr og Kile, speilvendte tvillingskoler åpnet i 1905

Skolene på Dammyr i Korshavn og på Kile litt lenger sør på Kirkøy, ble begge åpnet i 1905. De ble bygget etter samme mål og i samme stil, men speilvendt. Dette i en tid hvor befolkningstallet, og med det elevtallet, økte sterkt. 

På Dammyr holdt de det gående helt til 1966, mens skolen på Kile stengte i 1961.Fram til 1966 ble elevene fra Kile kjørt til Dammyr med drosje.

Det siste skoleåret 65/66 var det også framhaldsskole på Dammyr. Både den gamle skolen på Dammyr og på Kile er i dag private boliger.

PS: Bli med også i neste kapittel om Kirkøy der vi bl.a. skal innom skolene på Brekke, Kirkøy Menighetshus (Botne) og Hvalers kanskje flotteste kulturminne, Hvaler kirke.